Reisebrev 42

MALAYSIA



Kapteinen fører oss tvers over verdens mest trafikkerte område, Malakkastredet, som om han ikke skulle gjort annet. Med en stødig hånd, et konsentrert blikk og god beregning styrer han oss elegant innimellom tankbåter i alle størrelser, svære containerskip og noen små oljeplattformer. Det hele gikk så rolig for seg at det egentlig ikke kjentes verken spennende eller skummelt. Egentlig litt skuffende etter all den nervepirrende omtalen i forkant.

Puteri Harbour, marinaen hvor vi ankom Malaysia, er ny og av høy standard. Her er det blant annet arabiske investorer som ligger bak de enorme planene for fremtiden. Fra tegninger og modeller ser vi at for eksempel Aker brygge i Oslo blekner fullstendig i sammenlikning. Her skal det satses stort og hit vil kanskje pengesterke mennesker fra tett befolkede Singapore søke å bo eller å tilbringe sin fritid i fremtiden. Akkurat nå ligger distriktets prins sine tre båter her, og flere andre som lever mer i vår egen klasse nyter dager med stilig dusjanlegg og ellers gode forhold og service på alle måter. Ja for når har vi ellers opplevd å bli kjørt frem til båten i golfbil fordi det regner eller fordi vi bærer på så mange pakkenelliker? Fordi marinaen er ny og noe uferdig koster det lite å være her. Normalt ville de fleste av oss ikke bruke penger på slik luksus.

En artig overraskelse var å få besøk av en liten ugleunge som antakelig søkte ly for regnet. Plutselig oppdaget vi denne våte og pjuskete lille bylten som så ut til å sitte og småsove inne i cockpiten vår! 

Berit og Svein Erik fra båten Fruen fra Havet, skiltes vi fra da vi ble igjen i New Zealand for godt over tre år siden. Vi har hatt jevnlig mail kontakt og en gang møttes vi da vi var hjemme på besøk samtidig, men at vi skulle møtes her kom brått og overraskende på oss begge. Herlig! Slike opplevelser er en av langturseilingens gleder. Vi hadde for lengst planlagt å feire jul sammen i Phuket og trodde det ville bli stedet for vår gjenforening denne gangen.

Her ble også stedet for gjensyn med canadiske L’Aventure, danske Chriann, new zealandske Morning Star, irske Leto, australske Desert Rose, svenske Blue Marlin… og så var det her vi for første gang skulle møte norske Heidi, Eivind og lille Eirik fra båten Empire. Pussig nok var vårt aller første møte med Eivind tilbake i Farsund, da vi lå værfaste der i år 2000. Da hadde han en drøm om å seile jorda rundt, og ble begeistret over å møte oss som hadde en konkret plan om å reise 24.mai 3 år senere. Så skulle det vise seg at han og Heidi reiste 2 år etter oss, og for 7 måneder siden kom lille matros Eirik til verden i Australia. (www.sailboat.no/empire)


SINGAPORE
Barack Obama, lederne for medlemslandene i APEC og vi besøkte Singapore på samme tid. Ja, også noen flere da! For oss som så å si aldri ser på tv, var det en stor fornøyelse å både se og høre Obama sin tale på hotell tv’n.

En busstur over broa rett sør for marinaen og vi er i Singapore. Et travelt, moderne og effektivt samfunn med mange stilige skyskrapere, enorme shopping sentra og enormt svære områder med høye boligblokker. Det er tydelig trangt om plassen i dette lille landet som ikke er større enn halvparten av Telemark, men som likevel har nær 5 millioner innbyggere.

Det sies at de malaysiske kvinnene har sort belte i shopping og vi er nå sikre på at kvinnene i Singapore ikke ligger noe tilbake for sine nære naboer. Det er forresten rart å tenke på at begge disse landene kun ligger et steinkast fra den materielle fattigdommen som finnes i Indonesia. 

Det knaser under føttene våre, knaser i peanøttskall. Jo da, her var alt som vi hadde blitt fortalt. På alle bord står en stor skål peanøtter med skall, og tradisjon tro så kaster man fra seg skallet på gulvet. Og det riktig store - nå har også vi drukket Singapore Sling på selveste Raffles Hotel!

Det myldrer av mennesker i de trange gatene med ørsmå butikker hvor det glitrer av gull, hvor det er stabler av stoffer og ellers alt hva man kan tenke seg som kan stables i høyden og hvor lukten av røkelse og karri er alle steds nærværende. Vi er i Little India, vårt tilholdssted på våre flere besøk og en sjarmerende del av Singapore.

Alle sier at Singapore er en ren by – og det er den. Her er bøter for å kaste søppel og bøter for å spise og drikke på offentlige transportmidler og på stasjonene. Det er også tydelig at her er mennesker fra mange forskjellige kulturer, for på de av de offentlige toalettene hvor det bare er doer og ikke også hull i gulvet, står det skilt om at det ikke er lov å stå på dosete! Av de fastboende er hele 77% kinesere, 14% malayere og 9% indiere. 

AVREISENS MANGE FASER
Tanken var å kun være kort tid i marinaen. Vi ville ha god tid oppover Malakkastredet og vi ville ha god tid før jul til å ordne med avtaler for jobbing på Pomona i Phuket. Slik gikk det ikke.

Vi skulle bare ta en kjapp tur til en annen marina for å si ha det til venner der, Vegar skulle bare til tannlegen å erstatte en sprukken plombe, vi skulle bare en tur til til Singapore, vi skulle bare og bare… Etter nær tre uker hadde vi en avskjedsfest om bord. Vi skulle reise morgenen etter. Utsjekkingspapirene var ordnet og regningen betalt. Alt var i grunnen klart. Men så, festen varte lengre enn tenkt så en tidlig morgen var det ikke snakk om. I tillegg hadde vi begge fått en enda sårere hals som hos Vegar utviklet seg med feber og pustebesvær. Marinaens personale kjørte Vegar til legevakten sent på kvelden og det resulterte i diagnose luftveisinfeksjon med en påfølgende antibiotikakur.

Omsider kom dagen da vi slapp fortøyningene. Tre uker og seks dager etter vi ankom. Ting tar tid!


MALAKKASTREDET
Det er et trangt strede, men ikke så trangt at vi ser Sumatra på den andre siden. Landet vi ser er flatt. På den ene siden av oss har vi en mengde lokale fiskebåter som gjerne setter ut fiskegarn uten god merking. Kommer de mot oss i stor fart kan man jo, mer på grunn av et gammelt rykte enn dagens virkelighet, bli nervøs for pirateri, men det har helst å gjøre med at de vil komme nær for å kaste over den dårlige ånden som har skylden for deres dårlige fiske. På den andre siden av oss er det tett og jevn trafikk med store lasteskip. Vi har lite vind og været er grått. Med jevne mellomrom dukker det opp svarte og truende skyer fra vest, med både sterk vind, kraftig regn, torden og lyn i seg. Heldigvis holdt disse seg litt på avstand, helt til vi var to minutter fra å legge til i Admiral Marina utenfor Port Dickson. Ett sekund og vi var gjennom våte. 

Her i Malaysia er vi plutselig helt andre type turister enn det vi har vært tidligere. Bare når vi har vært hjemme på besøk og da vi kjørte på langtur i New Zealand har vi forlatt Pomona over natten. Nå har vi vært på flere hotellovernattinger i Singapore og så skal vi på bysightseeing med hotellovernatting igjen. Denne gangen til Melaka, i sin tid den viktigste havne- og handelsbyen i Sørøst Asia.

3 mil med drosje, 30 ringgit = kr 50 og 8 mil med en lekker moderne buss på flott motorvei, 7 ringgit = kr 12 og vi var fremme. Den gamle bydelen langs elven, med Chinatown som det mest sentrale, var sjarmerende med sine livlige og trange gater, museer, antikvitetshandlere, blomsterpyntede sykkeldrosjer og restauranter. Med litt fantasi kunne man fornemme luktene og stemningene som fulgte med handelen fra den gang, da store seilskip kom med tekstiler fra India, krydder fra Indonesia, silke og porselen fra Kina, gull og pepper fra Sumatra, kamfer fra Borneo og sandalwood fra Timor.

Vi var heldige å få med oss slutten av en kunstfestival hvor vi hørte afrikansk musikk og så spennende moderne uttrykk i bevegelse. Det mest fascinerende var likevel besøket på museet som fremstilte kinesernes sjøreiser rundt jorda tidlig på 1400-tallet, altså lenge før både Columbus, Vasco da Gama og Magellan. Vegar spesielt har vært interessert i nettopp dette etter at han oppdaget denne nye virkeligheten og leste boken ”1421”. Med flåter på opp mot 200 seilskip i størrelser på opp til 150 meters lengde og 60 meters bredde og med opp til 9 master pr båt var de på 7 store ekspedisjoner og oppdaget verden for 600 år siden. I hver ekspedisjon reiste det rundt 27.000 mennesker, så bare tenk på all mat- og vannforsyning som var nødvendig underveis!

En artighet var å smake på den eksklusive og mye omtalte svaleredesuppen, som egentlig ikke smakte noen ting. Tilbake i Kumai, Indonesia så vi mange, mange hus som kinesere hadde bygget for svalene som lager disse spesielle redene. Redene høstes og eksporteres til Kina og er visstnok big business. Det mest påfallende for oss var den konstante og øredøvende kvitringen som blir av svaler i titusentall, og det at svalenes hus så ut til å være i bedre stand enn menneskenes. 

Selamat Datang! Velkommen! Menneskene her er vennlige og de tre dominerende kulturene ser nå ut til å leve side om side i fred og med respekt for hverandre. Slik har det ikke alltid vært. I dette multikulturelle landet utgjør ca 60% malayere, 30% kinesere og 10% indiere. Islam er den dominerende religionen, men landet har i sin grunnlov at alle fritt skal kunne utøve sin egen religion. I dagens politiske verdensbilde synes det spesielt at landets flagg er inspirert av USA, forskjellen er at de i det blå feltet har de islamske symbolene – en halvmåne og en stjerne. Malaysia ble selvstendig fra Storbritannia i 1957. Landet er på størrelse med Norge og her bor 26 millioner mennesker. 

Fullmånen lyser opp det flate vannet og vi motorseiler av gårde i hele 8 knop. Det er nesten ingen vind, men tidevannstrømmen er med oss. De svarte skyene tetter seg til og i løpet av natten får vi kraftig vind, regn, lyn og torden – i to omganger. Dagen har sol fra nesten skyfri og vakker blå himmel og vannet er flatt. Vi slår av motoren og seilene står til tross for nesten ingen vind. Hele dagen seiler vi i stillhet, i mellom 1-2 knop. Det er 3,6 km i timen det! Til middag dekker vi fint bord og spiser norsk gravlaks med poteter og rømme. Både laksen og rømmen er en sjeldenhet å finne i butikkene her, så dette var virkelig et herremåltid av de sjeldne. Til og med en flaske hvitvin åpnet vi og nøt – her ute i Malakkastredet. Natten ble rolig, bare lyn kunne virke faretruende nære noen ganger. Da slår vi av instrumentene og legger pc´n i komfyren. Fiskebåtene og deres garn hadde vi på god avstand – helt til vi var i sundet nær land. Der ble vi sittende i garnet! I månelyset jobbet Vegar hardt med saken i det grumsete vannet uten sikt og heldigvis kom vi oss løs etter noe tid. Fiskerne kom til, litt nølende og forsiktig, for de skjønte vel hvor dumme de hadde vært som hadde satt garn midt i skipsleden. Da solen sto opp var vi fremme ved målet…


GEORGE TOWN
- på øya Penang er som Singapore for 30 år siden, sies det. Den gamle bydelen består også her av Chinatown og Little India. Trange og sjarmerende gater med små butikker, restauranter, templer, moskeer og verksteder for skomakeren, sveiseren, skredderen, sykkelreparatøren, smeden, blikkenslageren med flere. De jobber alle for åpne dører og delvis ut på fortauet, så fotgjengere som oss må pent ta til takke med å bevege oss i samme felt som bilene, mopedene og sykkeldrosjene. Det er hyggelig å gå rundt og kikke og det er godt å kunne gå i fred. I motsetning til i Indonesia er det ikke noe kjøpepress her, og det til tross for at det er få som ser ut til å få solgt noe som helst.

Plaststolene har invadert verden. I hver en liten avkrok ser vi dem, selvfølgelig også her i gamlebyen i George Town. Bordene er også av plast, eller de kan være av rustfritt. Det er en vask i hjørnet hvor man vasker seg før og etter. Tallerkene er av plast eller, i Little India, er det like gjerne bananblader som legges foran oss. Serveringsbollene er av plast eller rustfritt, eller det serveres fra en plastbøtte med ris og noen blikkbøtter med saus som bæres rundt. På veggene er det sjelden et bilde, kanskje er det en plakat og kanskje et skilt om at det ikke er lov å spytte eller røyke. Øl serveres gjerne ikke, men drikkeyoghurt, fruktjuice, te og vann er det vanlige. Man spiser med fingrene – og bare med høyre hånd, eller med plastpinner. Det kommer an på om man er på en indisk eller kinesisk restaurant. Spør man, kommer de gjerne med en skje og en gaffel, og da er det skjeen du skal spise med. Gaffelen brukes til å holde maten på plass når man skjærer med skjeen. Oppvasken tas gjerne på fortauet, i mengder med rent såpevann. Fra det vi ser lages maten på en renslig måte, gjerne også på fortauet. De gjør seg flid med maten og den smaker virkelig nydelig. Rundt kr.10 for en middag. Her betales ikke for noe ekstra stæsj!

Hvorfor man ikke skal spise med venstre hånd? På toalettet finnes det ikke noe papir og her er bare hull i gulvet type do. En vannslange finnes kanskje eller bare en bøtte med øse. Da kan man jo selv tenke seg hvorfor! I tillegg er det jo kjekt å ha i hvert fall en ren hånd. Spisehånden blir veldig så tilgriset, for nesten all mat serveres med diverse sauser.

Kontrastene er store. Her er også moderne shoppingsentra og her er hotellet som skal være det mest attraktive vest for Panama. Gamle, ærverdige og nyrenoverte Eastern&Oriental Hotel. 

Også i Georgetown ble vi lengre enn planlagt. Ryggen til Vegar ble plutselig til ganske stort besvær. Dagene gikk heldigvis fort, selv om mange av dem var alt for varme og kjedelige. Heldigvis for vifter og bøker! Med betennelsesdempende medisiner og hvile kom ryggen seg etter en ukes tid, og nå er vi i farta igjen. Julen nærmer seg raskt, så vi får bare skynde på.


LANGKAWI
Den nordligste øygruppen i Malaysia og vårt aller siste stoppested i landet. Her er vi for å klarere utsjekking og for å bunkre drikkevarer, her hvor slikt er tollfritt. Naturen begynner å ligne mer på de bildene vi har sett fra den Thailandske ”skjærgården” og vannet begynner endelig å bli klarere. Hvite ørner seiler i luftstrømmene over oss og apekatter holder hus i trekronene rundt oss. 

Nå står ett år i Phuket, Thailand for tur, i hvert fall for Pomona. Hva Vegar og jeg skal gjøre med all denne tiden har vi ikke helt klart for oss enda, men det skal jobbes på båten og på et tidspunkt pakker vi nok sekken og ser oss litt om innenlands i denne delen av verden.

Det er synd det ikke lot seg ordne med besøk fra Camilla, Kristian, Emil og William i jula, men vi gleder oss stort til besøk fra Geir i januar og fra Eva og Kjell i februar. Men, før den tid skal vi feire både jul og nyttår sammen med gamle og gode seilvenner i Phuket. Da står det blant annet pinnekjøtt flybåren fra Norge på menyen og fra Ikea i Singapore har vi med nok sild, ost og knekkebrød til en hel armada. Jo da, en spesiell og hyggelig jul skal det helt sikkert bli.

GOD JUL OG GODT NYTT ÅR 

Vil tro at neste reisebrev kommer i mars måned.

Vegar og Lisbeth
Desember 2009

Copyright Lisbeth Haugan & Vegar Bjøranger - post@seilturen.no