+ Forsiden
+ Oss ombord
+ Reiserute
+ Reisebrev
+ Båten
+ Forberedelser
+ Bildearkiv

REISEBREV 59

SØR-AFRIKA II

VI SEILER SØROVER

3 ½ uke i Richards Bay! Som tiden flyr. En norsk sommerferie. Hvordan blir det tro, å komme hjem til jobb med ”bare” noen ukers ferie? Det er ikke så langt unna nå. Om litt over ½ år er vi hjemme. Heldigvis kjennes tidspunktet riktig for oss begge og det er i hvert fall et godt utgangspunkt.

Akkurat nå ligger den fryktede Agulhas strømmen foran oss igjen. I seg selv er den ikke skummel, men når det blir motvind og bølger mot strømmens retning, kan det fort bli harde og kaotiske forhold. En annen ting denne kyststrekningen er kjent for er hvor raskt og uten forvarsel et lokalt uvær kan utvikle seg. Alt vi kan gjøre er å følge nøye med på værmeldinger, på skyformasjoner og på lufttrykket. Så får vi håpe at den gode værmeldingen, med vind og bølger i strømmens retning, holder stikk. I dag seiler vi sørover sammen med Rachel og Elisabeth fra båten Ventana.

Seilasen gikk smertefritt. Medvinden holdt stikk. Vel fremme i Durban fikk vi en ny opplevelse. Vi hadde ikke før kastet anker så kom en båt med dykkende politi bort til oss. Rutinekontrollen innebar at de sjekket båten under for narkotika og sprengstoff. Det som visstnok skjer ofte nok til at dette er blitt en rutine er at slike stoff blir festet til båten uten eierens viten, for så senere å bli tatt av uten eierens viten. I vårt tilfelle fant de ingenting. De rapporterte også at anodene var i bra stand og at bunnen hadde lite vekst av skjell og gress, noe som betyr at bunnstoffet vi hadde på i Thailand for et år siden er bra saker.

Noe senere fikk vi tildelt den siste plassen i denne stapp fulle marinaen. Som velkomstgave fulgte en flaske champagne! Enda en ny opplevelse.

Storbyen Durban er nå vertsby for verdens klimakonferanse og i fjor vertsby for World Cup i fotball. Båten Top to Top ligger tett ved oss og har presentert organisasjonens arbeid på konferansen. Ellers så følger vi med i denne biten av hva som må være det aller viktigste arbeid på vår utsatte klode, via norske medier på internett. Der leser vi også om utdelingen av Nobels fredspris i Oslo. Om de tre sterke og modige kvinnene som har satset og fått til så mye. Heldigvis for det gode i verden. Det som gir håp for fremtiden. 



Egentlig er vi overrasket over at vi ikke ser mer opplagt elendighet her, men igjen føler vi oss alene og ikke spesielt velkomne som hvite. De hvite vi møter, de som har båter i marinaen, er mer enn vanlig hyggelige. Vi får stadig formaninger om å følge godt med på de rundt oss når vi er ute og går. Og etter mørkets frembrudd skal vi kun ta taxi får vi høre. Mange har flyttet ut av bysentrum, hvor marinaen ligger. Kveldsscenen er i stor grad overlatt til de aller fattigste, til de uten bolig, til de som livnærer seg ved hjelp av vold og kriminalitet. Likevel, bygatene er rene og ryddige. Ikke en eneste graffiti har vi sett. Og parkene er velfriserte. Med 17.000 besøkende til klimakonferansen har byen lagt seg skikkelig i selen for å presentere så positivt som mulig. Får håpe for innbyggerne at dette er en standard som vil vare.

Bygningsmassen består av en del fine moderne bygg og en del flotte og staslige gamle bygg. Gatene har pussig nok ofte to forskjellige navn. Et fra tiden med apartheid regime og et nytt med en mer positiv assosiasjon for folk flest. Men det mest fascinerende i gatebildet er for meg alle de forskjellige hårdanderingene. Frisørsalongen kan godt være en liten stol på et fortau og arbeidet som utføres er både tidkrevende og utrolig nøyaktig. Her flettes det hår i smale renner langs hodebunnen, som danner intrikate og gjerne geometriske mønstre. Ellers så er det mange som retter håret sitt eller de har parykker med kort rett hår, parykker med langt rett hår, parykker med langt krøllete hår… For første gang på turen vår ser vi også at svarte kvinner gjerne går med sitt naturlige krusete hår. Jeg liker det, jeg som ofte har tenkt at det er dumt de absolutt alltid retter håret for liksom å skjule deres medfødte krus. Som om det ikke er bra nok. 

Her er en del markeringer i forhold til hiv/aids problematikken. Forhåpentligvis resulterer det i færre tilfeller, men vi hører at det er mange som lider uten at helsevesenet ikke har kapasitet til å ta seg av dem. 


Den indiske befolkningen er vel etablerte som en minoritetsgruppe. Vi nyter godt av deres restaurantmat og vi har blitt underholdt av flott dans fra barn på en indisk danseskole. Ingen vet å pynte seg som indiere. Alt glitteret, blomsterdanderingene i håret og alle de fargesterke sariene gir et utrolig vakkert og elegant helhetsbilde. 



Byen er kjent for sine lange og fine strender. Det er vel det som gjør den til en populær ferieby for mange afrikanere. Langs strendene blir man oppfordret til å svømme innenfor nettene. Der hvor haiene er stengt ute og der hvor badevaktene passer på. På disse delene av stranden er det masse liv. Særlig i svømmebassengene. I motsetning til i for eksempel Thailand, hvor befolkningen gjemmer seg for solen og smører på seg hvitkrem (ikke brunkrem som hjemme) når de skal være fine, er det herlig å se hvordan de svarte nyter strandlivet uten å dekke seg til. Barna fryder seg som barn hjemme og ungdommene forsøker å være så kule som overhodet mulig, akkurat som ungdommene hjemme. 



Julaften skal det spises julegrøt klokken 12 på Ventana. Akkurat som tradisjonen hjemme på Kongsberg. På kvelden skal vi spise ribbe og kjøttkaker på Pomona, men ikke akkurat som hjemme. Vi har ikke en eneste dråpe akevitt! Til dessert skal vi spise multekrem og ellers så skal vi ikke mangle verken godsaker eller hygge.

Første juledag åpner det seg et værvindu som ser ut til å vare i noen dager. Da regner vi med å seile videre sørover.

Fortsettelse følger over nyttår. 

Vi ønsker dere alle en GOD JUL og et RIKTIG GOD NYTT ÅR!


Vegar og Lisbeth
Desember 2011

Copyright Lisbeth Haugan & Vegar Bjøranger - post@seilturen.no


sponser seilturen.no