+ Forsiden
+ Oss ombord
+ Reiserute
+ Reisebrev
+ Båten
+ Forberedelser
+ Bildearkiv

Reisebrev 60 - Sør-Afrika III

GODT NYTT ÅR!
Julaften feiret vi på lille julaften og den ble som bestilt, veldig hyggelig. Grunnen for denne forskyvningen var at værvinduet for å gå sydover begynte på selve julaften. Og dette ville vi ikke la gå fra oss. Verken vi eller vårt reisefølge, Elisabeth og Rachel på båten Ventana.

Etter en papirmølle uten like var vi igjen klare og en ubehagelig 1 ½ døgns seilas begynte. Urolig sjø og urolig båt, men ingen fare av noe slag. Uansett godt å være underveis igjen.



East London
Fra zulufolket i provinsen KwaZulu Natal til xhosafolket i provinsen Eastern Cape. Dette er de to største gruppene i Sør-Afrika og de har, historisk sett og også i dag, mye de strides om. Det eneste de visst nok er felles om er ønsket om å fjerne de hvite fra landet. En felles fiende er ofte samlende og det er spådommer om store opprør når Mandela går bort. Han har stor respekt fra alle folkegruppene her, men det spørs likevel om hans arbeid for likhet vil fortsette å dominere det politiske bildet. Mange er sinte og utålmodige. 80% av alle bedrifter eies fortsatt av den hvite minoritetsbefolkningen.
De store spørsmålene og bekymringene til side… Jeg har akkurat lest “Elephant Whisperer” av Lawrence Antony og nå holder Vegar på. Den kan så absolutt anbefales til alle som har vært på safari, til alle som skal på safari og til alle andre. Vi leser om Afrika og vi ser på dokumentarfilmer om natur og dyreliv i Afrika. Vi er på Pomona i flere dager før vi føler behov for a røre på oss og ta en tur til byen. Vi sitter i grunnen fast her i East London frem til neste værvindu, som ser ut til å bli over en uke frem i tid. Vi har god tid og kan lese, lese, lese med god samvittighet. Merkelig at det ikke blir kjedelig egentlig, men det føles bare godt.
Men så kom dagen da vi tok det store spranget. En bytur! Vi fikk klar beskjed fra marinaen at vi ikke måtte gå til byen og at vi ikke måtte gå i byen. Ok, så tok vi drosje til museet, til matbutikken og tilbake til marinaen. Jammen godt vi trives ombord for her er visst ikke mye å finne på. Fra det lille inntrykket vi fikk ser byen ren og grei ut. Men her, som i Richards Bay og som i Durban, er privathusene bak høye murer som oftest med piggtråd, glasskår eller elektriske ledninger oppå og akkurat det virker ikke spesielt trivelig. Museet var lærerikt i sin fremstilling av dagliglivet til både den hvite og svarte kulturen. Her så vi også en utstilling hvor vi lærte om Biko sin kamp for det svarte folkets rettigheter og frihet. Filmen Cry Freedom omhandler samme tema. Det er imponerende hva enkelte mennesker er i stand til å få til. Som Mandela. Han ligger forøvrig syk i sitt barndomshjem i en liten landsby ikke langt herfra. Kanskje lever han ikke mye lengre.

Township
På marinaen traff vi en mann som tilbød seg å kjøre oss rundt i Sør-Afrikas nest største township. Ingen, eller i hvert fall veldig få hvite, vil ta sjansen på å kjøre inn i slike steder. Dette regnes for de farligste stedene å ferdes. Menneskene som bor her var og er innflyttere fra landsbyene som ikke klarer seg bra i bylivet. Her er høy arbeidsledighet, mye fattigdom og mange sosiale problemer.
Dominique og hans kjæreste, som begge er svarte, kjørte oss rundt i flere timer. Vi hadde flere stopp hvor vi møtte tilfeldige beboere og alle, absolutt alle, var blide, åpne og tok imot oss med åpne armer. Helt stikk i strid med hva vi hadde forventet. Husene hadde ikke innlagt vann, men staten hadde kostet på og satt opp felles vannposter for 10 og 10 husstander. En husstand kunne på det dårligste være et ett-roms blikkskur med flatklemte pappesker som innvendig vegg, en stor seng og noen små hyller – og en tv. Nabohusene lå tett i tett.



Langs veien gikk en hvitmalt gutt med bare et lite klede bundet rundt livet. Vi lurte selvfølgelig på hva dette skulle bety og slik lærte vi om guttenes omskjæring og manndomsprøve. I 15 – 20 års alderen blir guttene omskåret. Uten bedøvelse skjæres forhuden av. Så flytter de inn i en liten hytte helt for seg selv, hvor de bor i flere uker og får minimalt med mat og drikke. Hvorfor er det slik, lurte vi på. Det ble stille. Renslighet? Bedre sex? “Nei! Det er bare vår kultur. Og så blir det vanskelig å ha sex med seg selv.“ Vi skulle se disse guttene igjen og forstår at ritualet fortsatt er et viktig ledd i overgangen fra gutt til mann. I byene og på landsbygda.



East London ble vårt utgangspunkt for å leie bil og dra på tur med Elisabeth til det tradisjonsrike og sjarmerende området Transkei. Her var åpent og bølgende gresslandskap med akasietrær og små hus i mange glade farger spredd utover markene. Langs veiene beitet kuer og geiter og i tettstedet Port St Johns sydet det med mennesker og aktivitet. Som om absolutt alle var ute for å handle. Her overnattet vi på et backpacker sted og var heldige å få med oss en guide til en bitte liten landsby, en skranglete kjøretur opp i fjellene. I landsbyen Noqekwoma ble vannet båret opp fra elven og her var ingen strøm. Maten ble kokt på bål, husene ble laget av kumøkk og leire blanding, gresset til takene ble kuttet og båret på hodet opp fra dalen, maisåkeren ble pløyd opp ved hjelp av to okser, sengen var en matte på gulvet av kumøkk, ved til bålet ble båret på hodet opp fra skogen og bena var fremkomstmiddelet til byen mange kilometer unna og til skolen - ikke fullt så langt unna. Vi møtte blide mennesker som tok veldig godt imot oss. De viste oss rundt, de fortalte og svarte på spørsmål, de serverte mat fra bålet og de hadde tydelig glede av vårt besøk. Etter et flere timers besøk hadde vi fortsatt ikke fått nok, men hjemturen var lang og dagen etter skulle vi tidlig opp for å besøke elefantparken.

Addo Elefantpark ble en stor opplevelse. Vi parkerte bilen ved et vannhull og ble stående stille i over tre timer. Flere hundrede elefanter i alle størrelser var rundt oss og nesten oppå oss. Det var så vi nesten mistet pusten i vår iver. At det går an! Tenk å få oppleve dette! Vi så hvordan familiegruppene holdt sammen, hvordan de alle skjermet den aller minste, hvor vanskelig det er for de små å styre snabelen, hvordan tenåringene knuffa og koste, hvordan de kommuniserte med kroppsspråk, med magerumling og med trompetlyder fra snabelen, og hvordan de voksne markerte seg overfor hverandre. Men i vannhullet var det bare kos som gjaldt. Det så ut som om de veltet seg i ren nytelse. Tålmodig ventet de på tur og heldigvis for oss tok det flere timer før alle hadde fått sitt.

Mot nye opplevelser
Det lukter ferskt brød fra ovnen, Vegar tar seg en lur, havet er nesten blikk og motoren durer i vei av mangel på seilvind. Det er deilig her ute. Litt vind i håret og sol på våre bleke kropper. Pusten går sakte. Det føles som om vi kunne fortsatt helt hjem akkurat nå. Et par måneder på rolig hav… I går, da vi startet fra East London, var det 4 meter bølger og ubehagelig. Heldigvis går slikt alltid over. Hele veien langs Sør-Afrikas østkyst har Agulhas strømmen hjulpet oss med 3-4 knop medstrøm. Snart runder vi Afrikas sydligste punkt, Kapp Agulhas, og deretter det mer kjente Kapp Det Gode Håp. Da er det Atlanterhavet som gjelder. Her kommer den kalde Benguela strømmen opp fra Antarktis og møter den varme Agulhas strømmen som fører varmt vann med seg helt fra India. Vi gleder oss ikke til det kalde vannet, men akkurat der hvor de to strømmene møtes vil vi kanskje være heldige å se både delfiner, sel, hvithai og hval. Håper det! Det skal være store mengder med ettertraktet mat der. Vårt mål er å ikke stoppe før vi når Hout Bay, litt sør for Cape Town. Vi vil gjerne komme et godt stykke videre nå. Og vi vil gjerne rekke frem før folket på Empire legger fra kai og setter baugen mot Karibbien. De har ligget foran oss siden Richards Bay og er nå klare for å krysse Atlanterhavet.



Vår fjerde og siste natt frem til Hout Bay. Kapp Agulhas nærmer seg og det snører seg sammen med båter rundt oss. Store båter. Vi ser på AIS markeringen på radaren at den som er tettest på oss er hele 225 m lang og 32 m bred. Vi blir som en liten mygg i sammenligning. Månen er full og sjøen er ganske rolig. Det ser ut for a bli en god avslutning på en grei seilas. Vindene som på denne strekningen kan blåse opp til 40-50 knop uten forvarsel har heldigvis uteblitt. Og nå fikk vi akkurat melding om at Empire venter på oss før de legger i vei over Atlanteren. Vi gleder oss til å se de igjen.
Det ble gode gjensynsklemmer og mye hygge i to dager før vi vinket Heidi, Eivind, Eirik og Marius på Empire vel av gårde. Selvfølgelig prioriterte vi å være sammen med Empire istedenfor å ta turen til Cape Town for å sjekke inn hos immigrasjonsmyndighetene, slik vi etter reglene skulle gjort den første dagen. Så fikk vi kjeft da vi endelig tok turen dit, men det var det verdt. En ekkel opplevelse som kjentes mye verre var det som skjedde ved inngangen til denne store kontorbygningen. Vi var fire hvite personer med ryggsekker på ryggen. Den svarte sikkerhetsvakten slapp oss igjennom sperringen uten verken spørsmål eller annen kontroll. De svarte som kom bak oss og som verken hadde med veske eller ryggsekk, måtte vrenge lommene sine for kontroll av innholdet.



Førsteinntrykket av Cape Town var positivt. I motsetning til de andre Sør-Afrikanske byene vi har vært i, var denne annerledes. Helt klart som en by i et i-land og hvor vi ikke følte oss som de eneste hvite. Men beliggenheten er vel det som gjør byen så spesielt flott. Med storhavet rett ut, med Table Mountain som ruver over 1000 meter høy midt i byen og med veien inn til byen som er skåret inn i fjellsiden og har landets dyreste boliger på den ene siden og vakre bukter med kritthvit sand på den andre.
Fra enkelte hvite sørafrikanere har vi hørt negative kommentarer om Cape Town. Det har gått på at den hvite befolkningen, hvor de fleste i sin tid kom fra England, er snobbete og klikkete. Om ikke bare, så er kanskje dette et uttrykk for den negative spenningen som finnes her mellom de som i sin tid kom fra England og de som kom fra Nederland. Fra hvite turister har vi kun hørt positive ting om denne byen, som er kjent for å være en av verdens vakreste.
I og rundt marinaen, som ligger 45 minutters kjøretur fra Cape Town, er det en trivelig atmosfære. Her er et lokalt miljø av fiskebåter med mannskap uavhengig av oss jordomseilere som søker havn her. Inne på land er det restauranter og matbutikker innen kort gåavstand og det aller beste er at det rundt oss er både sjøløver og delfiner. En gammel mann, med kun en møkkete bøtte med fiskerester i som utstyr, har i åtte år jobbet med å temme enkelte av sjøløvene. Herlig å se hva han har fått til for å tjene en slant eller mer til seg og sin familie. Ved vårt første møte beklaget jeg at jeg ikke hadde med penger å gi han. “Money isn’t everything madam!” fikk jeg til svar. Godt sagt av en som sikkert ikke har sa mye.



Og nå har vi vært både på Kapp Det Gode Håp, hvor det var moro a møte ville struts som beitet rundt oss mens vi inntok vår medbrakte lunsj ved havkanten og apekattene som rett som det var befant seg på veien foran oss - og på Table Mountain hvor det var spennende å kjøre gondolbane opp, vandre rundt og se hele storbyen med sine 5 mil mennesker i et fugleperspektiv.
Cape Town er som de fleste kanskje vet hovedstaden i Sør-Afrika. Men, som de fleste kanskje ikke vet så er den bare en av landets hovedsteder. Som det eneste landet i verden har Sør-Afrika tre hovedsteder. Bloemfontein for domsmyndighet, Pretoria for administrasjon og Cape Town for lovgivning.



Og vi har sett riktig så mange av de sjarmerende afrikanske pingvinene. Det tok sin tid, sine timer faktisk, før vi (les Elisabeth og Lisbeth) klarte å rive oss løs og ta turen til en vingård for vinsmaking. Og akkurat denne aktiviteten skulle det bli mye mer av noe senere.



En to dagers biltur sammen med Elisabeth og Rachel resulterte i besøk på flere vingårder. Vakre gårder, flott natur og mye god vin. En skikkelig trivelig tur med overnatting i en liten arbeiderbolig midt blant vinrankene og en avsluttende omvisning med vinsmaking på den mest imponerende av alle gårdene. En ny gård med gjennomført moderne arkitektur og med en overveldende mengde moderne kunst, både inne og ute.



Da vi kom tilbake til marinaen var norske Lars på båten Luna kommet. Lasse og Pauli på svenske Satumaa var også fortsatt ”på plass”. Lille Skandinavia er vel representert i denne lille og hyggelige marinaen.

Nå skal vi ordne litt av hvert på Pomona og regner med at vi om et par uker er på vei til Namibia. Neste nytt kommer nok derfra – om en måneds tid.



Vegar og Lisbeth
Januar 2012

Copyright Lisbeth Haugan & Vegar Bjøranger - post@seilturen.no


sponser seilturen.no