+ Forsiden
+ Oss ombord
+ Reiserute
+ Reisebrev
+ Båten
+ Forberedelser
+ Bildearkiv

Sør-Afrika IV og Namibia - Reisebrev 61 


Hout Bay
Dagene frem mot avreise går fort. Hvordan får dere tiden til å gå, kan vi få spørsmål om fra ikke seilere. I langturseilermiljøet ser det ikke ut til å være en eneste en som har problemer med akkurat det.

Turene til Cape Town sentrum har stort sett vært uten Vegar. Han har gått rundt med en brukken og derfor vond tå i over ett år nå og selv med god tå har han sjelden glede av byturer. Uansett er han for tiden mer hjemme enn her, i sitt engasjement. Hver dag er det å snart være hjemme for godt et tema oss imellom. Vi er spente og vi gleder oss. Når vi ser på ruta vi har foran oss ser det ut som om august kan bli et realistisk tidspunkt. 



En dag jeg var på vei fra den lokale matbutikken stoppet det en bil og ropte navnet mitt. Cathy og Peter fra båten Leto?! De visste ikke at vi var akkurat her og vi visste ikke at de fortsatt var i Afrika. De reiste fra båten sin i Malaysia, hvor vi sist var sammen med dem, og nå hadde de akkurat avsluttet en 6 måneders campingtur i Sør-Afrika, Botswana og Namibia. Neste morgen skulle de fly tilbake til Malaysia. Det ble en kjempe hyggelig kveld sammen med dem og det ble servert historier som gjør at våre store opplevelser med Afrikas ville dyr blekner fullstendig i sammenligning.

Ikke mange dagene senere ringte Toya og Steven fra båten Cheers. Ikke uventet, men også veldig hyggelig. De har reist fra båten sin i Thailand og skal være her i Cape Town og jobbe det kommende året. De er fra Namibia og har selvfølgelig mange gode råd vi kan ta med oss på veien. Kjempe hyggelig var det å møtes igjen – og igjen. Sist vi var sammen var i Indonesia. 

Den spesielle pelsselen som hører hjemme her på Kappet er et hverdagslig innslag. På lydene de lager skulle man tro det både er geiter, kuer, gjess og esler her, men nei - det er bare en masse sel som til tider gir masse lyd. De ser ut til å nyte livet mer enn de fleste. De flyter på ryggen med loffene i været og virker fullstendig uberørt av aktivitet i båtene rundt seg, eller de ligger på land og drar seg urørlig i timevis, eller de strekker hals og soler seg i timevis eller de svømmer rundt - smidige, lekne og elegante som få. De ser bare ut til å måtte anstrenge seg når de beveger seg på land. 



Vår nye nabo er en mann på sikkert 70 år som seiler alene i sin lille og sparsommelig utstyrte båt. Han forlot sitt hjemland England for 50 år siden og har nå akkurat vært hjemme på besøk i noen år. Han synes det er trist å se på den hastige livsstilen til folk flest der og er glad han i sin tid bosatte seg i New Zealand. Han har seilt mange lange strekninger og i mange år. Denne gangen kom han direkte fra Azorene, noe som tok han 93 døgn. Han var mer enn klar for både en prat og en kald øl!

Robben Island
En tidligere fange viste oss rundt i fengselet. Hans deltakelse i en fredelig demonstrasjon, hvor politiet skjøt og drepte over 60 ubevæpnede mennesker, førte til 5 år i fengselet på Robben Island. Den mest berømte fangen, fange nummer 466/64 Nelson Mandela, satt i dette fengselet i hele 27 år. Hans celle var mindre enn rommene tildelt hver enkelt vakthund. På cella hadde han en bøtte, en krakk, et teppe til å ligge på og et teppe til å ha over seg. Han måtte utføre hardt og meningsløst arbeid i den brennende solen, han frøs seg igjennom de kalde vinternettene og han fikk dårlig med mat. Slik var det for de svarte fangene. Andre fanger hadde det mange hakk bedre. Det er virkelig helt ufattelig hva mennesker kan få seg til å gjøre mot hverandre. Like ufattelig er det at enkelte mennesker klarer å gjennomleve slike forhold og likevel ha både styrke og klarsyn til å kjempe videre for sitt folk på en stødig og fredfull måte.

Den tidligere fangen, vår guide, takket til slutt for vår – for den internasjonale støtten som han mener er en hovedårsak til at apartheid regimet opphørte. Det nytter altså å bry seg, selv om de forferdelige forholdene som mange lever under synes overveldende og heldigvis er langt borte fra vår egen virkelighet. ”The journey’s never long when freedom’s the destination” står det på bussene som kjører turistene rundt på øya. 

Storm i kastene
Det knirket i tau og vinden ulte i riggen. Vi så 50 knop på vindmåleren. Vil tauene holde tro? Og hva med nabobåtene, vil de slite seg å smelle inni oss? Mange tanker i denne sjangeren meldte seg da det var lydene og bevegelsene fra vinden som vekket oss midt på natten. I et par døgn varte dette været, som selv når man er fortøyd i en marina ikke er bare, bare. I dag, da vi løsnet fortøyningene til Ventana, så vi brennmerker på alle tau der hvor de hadde strukket seg i kryssholtene på land. Det er virkelig snakk om enorme krefter. Så ble det avskjed med Elisabeth og Rachel. Vi har vært sammen nesten hver dag i nesten tre måneder og nå vet vi ikke når eller hvor vi sees igjen. Deres første stopp etter St.Helena blir Brasil, så det kan nok kanskje ta sine år. Igjen kjenner vi på at gode møter og vanskelige avskjeder hører med til dette omflakkende livet her ute. 



Dagene før avreise
Hout Bay er et lite sted som turister besøker på dagtid for å se på livet rundt fiskebåtene og for å ta en båttur ut på havet. Dette tiltrekker igjen mennesker som gjør det de kan for å tjene en slant. Som mannen med selen. De som hver dag setter opp sine provisoriske boder med håndverk og andre suvenirer kommer fra Zimbabwe. Damen jeg handlet med fortalte at hun er 53 år, at mannen døde for noen år siden og at hun med denne forretningen klarer å finansiere barna sine på college. Hun reiser i 3 døgn på bussen for å komme hjem for å handle gjenstander som hun har med tilbake for å selge her i Hout Bay. Andre kler på seg finstasen og tar imot turistene med sang og musikk – og med hatten opp ned på bakken foran seg, i håp om å få inn litt penger.

Tiden nærmer seg avreise og Vegar bestemmer seg for at propellen må skrapes. I 10 graders vann hopper han uti! Akkurat den jobben hadde jeg utsatt til vi igjen kommer til varmere vann, noen flere grader lenger nord. Greit nok at båten ville gått noe saktere.

Noe som stresser langt mer er å oppdage at noe er feil med gps’n eller med koblingen eller med pc’ne. Dette må fungere 100% før vi seiler videre. Det ser ut som om feilsøking med påfølgende reparasjon vil ta tid og tiden for vår oppholdstillatelse renner nå snart ut. I tillegg fungerer ikke satellitt telefonen som den skal heller og vi er i forhandlinger med kontoret i Mauritius. Avtaler blir gjort og vi venter utålmodig på telefoner som ikke kommer, på hjelp som kommer for sent og på leiebil som leveres for sent. Det ser ut for å bli en lite hyggelig avslutting på et ellers både godt og spennende 3 måneders opphold i Sør-Afrika.

Etter hvert gikk det meste seg til og vi har en ny gps. 


 
Så kom dagen
På brygga stod Lars og vår nye nabo og vinket farvel. Endelig var vi klare for å slippe fortøyningene.

Ingen skyer i horisonten og solen viste oss sitt ”green flash” da den gikk ned i et rolig sørlig Atlanterhav. Dette tar vi som et godt tegn for turen hjem. Cape Towns kjente profil, med Signal Hill og Table Mountain, forsvinner i det fjerne sammen med lyset. Det er 15.februar og klokken er 2030. Foran oss har vi 7000 nautiske mil (13000 km = Norge på langs 5 ganger) før vi er hjemme. Vi kjenner begge på at dette er mange, mange mil lengre enn hva vi føler for å begi oss ut på. Vi er lei av å stadig flytte på oss. Kanskje er vi egentlig ganske mettet på det å reise. Samtidig skal det bli veldig spennende å oppleve noe av Namibia. Spesielt det storslagne ørkenlandskapet. Og så blir det spesielt å besøke St.Helena og Ascension, to små øyer midt i det sydlige Atlanterhavet hvor de eneste besøkende er folk som kommer i båt. Men mest av alt lengter vi hjem. 

Ullundertøy, sokker og skjerf. Vi har måttet riste støvet av det varme tøyet vi har om bord. Selv før solen gikk ned var det kaldt her ute, i 10-15 knops vind og med den kalde Benguela strømmen fra Antarktis som setter vanntemperaturen til bare 10 grader.

Namibia
Etter tre døgn ser vi på kartet at Orange River renner ut fra landet innenfor oss og det betyr at vi er utenfor Namibia. Dette er elven som skiller de to landene og dette er elven som var opphavet til det store diamanteventyret som ble startet av tyskere sent på 1800 tallet.

Etter fire døgn står det Pomona Island på kartet! En liten øy tett på landet innenfor oss. Og der, litt inn i landet, står det jammen Pomona som navnet på et lite sted også! Midt i ørkenområdet som i sin tid ble bygget opp på grunn av store diamantfunn. Nå er kanskje dette lille stedet fraflyttet. Så mange steder i sør Namibia ble bygget opp på grunn av diamantforekomstene og senere fraflyttet. Husene står der, ofte med møbler i, og sanden tar sakte men sikkert over. Spøkelsesbyer blir de kalt. Også her har de altså valgt å kalle opp etter den romerske gavmildhetens gudinne. Tidligere har vi hørt om en liten og hyggelig by i Australia og en utrivelig universitetsby i California ved samme navn. Disse stedene hadde vi aldri hørt om da vi ga navnet til vår Pomona. Da hadde vi kun sett navnet på skulpturen som er laget av henne og som står utenfor galleriet på Skagens Rev. Vi syntes navnet hadde slik en fin klang og vi syntes betydningen kunne passe på hva vi mente vår kommende båt ville kunne gi oss på den lange seilturen vi den gang så smått hadde begynt å planlegge. 

Med sine 1.8 mill mennesker, hvorav 86% er svarte, 7% er hvite og 7% er fargede, er Namibia, som er nesten tre ganger så stort som Norge, et av de minst befolkede land i verden. Vi leser videre at landet har den eldste ørkenen i verden og at det regnes for å være det landet i Afrika som skiller seg mest ut fra de andre. Landet fikk navnet Namibia i 1966 og ble selvstendig fra Sørafrikansk styre i 1990. Namibia er en av verdens største produsenter av diamanter og har verdens nest største uran gruve. Hele 16% av landet har status som nasjonalpark. 



En leken sel kom oss i møte og slo følge inn til ankringsplassen. Da vi stoppet motoren forsøkte den å komme oppi båten til oss, men heldigvis klarte den ikke det. En hyggelig velkomst var det uansett. Etter en ukes seilas ankret vi opp i Walvis Bay, trøtte – og spente på hva som venter oss av opplevelser i Namibia.

Som alltid blir det å finne frem til immigrasjon og tollmyndigheter, skaffe oss et lokalt telefonnummer og internettforbindelse, kjøpe inn ferskvarer og titte oss litt rundt det aller første vi gjør. Deretter har Vegar vært i vannet, som nå heldigvis er blitt 18 grader, for å ordne opp i problemet med tett doslange og en fartsmåler som ikke har fungert på turen. Begge deler var heldigvis relativt fort gjort. Verre er det med stekovnen som sluttet å virke på turen hit. Det er et problem med dysen som sitter så forkjært til at vi lar det hele være av frykt for å ødelegge toppen også. Da må vi i så fall få en ny tilsendt fra USA og det kan nok ta både vinter og vår. Og nå SKAL vi hjem. Så får det bli brød bakt i stekepanne frem til vi er hjemme igjen. Mitt første forsøk på vei hit gikk overraskende bra. Anoden på propellen må skiftes, vi må finne stedet hvor vi kan kjøpe ny propell til jollemotoren, avtrekksvifta fra motoren stoppet å fungere den nest siste dagen og venter på Vegars oppmerksomhet, satellittelefonen fungerer fortsatt ikke som den skal (den vi betalte kr. 14.000 for i Mauritius), men ellers fungerer alt som det skal – så langt. Og vi har det bra.

Walvis Bay virker som en lite attraktiv småby som ikke har mye å by på, bortsett fra naturen rundt. Stedet ble i sin tid til på grunn av den naturlige og store skjermede havna. Mang en hvalskute kom hit og mange strandet langs kysten i sin søken etter hval eller le for uvær. Derav navnet skjelettkysten. Langs hele Namibia er det ørken, så hvis man klarte å redde seg til land fra et synkende skip, var likevel sjansen liten for å kunne klare å ta seg levende frem gjennom ørkenen. I dag er Walvis Bay hovedhavna for Namibia og for de nærliggende landene uten kystlinje.

Om få dager står det å utforske Namibia for tur. Dessverre koster det såpass mye å leie bil at vi korter ned på den omfattende turen som vi i utgangspunktet hadde tenkt oss. I neste reisebrev, som legges ut i løpet av mars måned, blir det mer å lese om våre opplevelser i Namibia. Vi gleder oss! 



Vegar og Lisbeth
Februar 2012

Copyright Lisbeth Haugan & Vegar Bjøranger - post@seilturen.no


sponser seilturen.no