+ Forsiden
+ Oss ombord
+ Reiserute
+ Reisebrev
+ Båten
+ Forberedelser
+ Bildearkiv

NAMIBIA II

Walvis Bay, hvor vi ligger for anker utenfor seilklubben, er et så lite sted at vi tilfeldigvis møtte en venninne til moren til vår seilvenn Steven på gata. Dette skulle føre til flere hyggelige møter med lokalbefolkningen og ønske om en omfattende campingtur med 4 hjuls trekker ble ganske så intenst da vi ble fortalt historier, så på kart og vist bilder. Alle ga uttrykk for å være like glade i landet sitt og utrolig glade for at dette, fremfor Europa, er deres hjemland. Historiene kom på løpende bånd…

Den gedigne damen som på bushcampen var klar for en deilig dusj i utedusjen, etter en lang og støvete dag. Hun la ikke merke til stedets tamme elefant som fulgte målbevisst etter henne. For guidene var dette en kjent situasjon så de tok oppstilling for å få med detaljene. Utedusjen var ganske primitiv, kun fire vegger og uten tak, men dusjhodet var det ingen ting i veien med. Det ga masse med rent og friskt vann. Det var bare å nyte den deilige vannstrømmen. Etter en stund stoppet vannet å renne og fruen tittet forundret opp. Der så hun til sin forskrekkelse en elefantsnabel som tok til seg vannet! Reaksjonen var til å forstå for ut av dusjen kom hun, til tilskuernes store fornøyelse; naken, skrikende og med et ubeskrivelig ansiktsuttrykk.

Det var sporløst forsvunnet to mennesker fra bushcampen på kort tid. En tredje person var akkurat savnet og mannen som fortalte oss denne historien var ute på leting. Han så en kjempekrokodille med den livløse mannen i munnen og greide å kjøre på krokodillen med båten han brukte så den slapp taket i mannen. Senere greide han å skyte krokodillen som skulle vise seg å være en monsterkrokodille. I størrelse bare 1 ½ fot mindre enn verdensrekorden. Den var så tung at en stor 4 hjulstrekker ikke klarte å trekke den ut av vannet. Det måtte en lastebil til. I krokodillens mage ble det funnet gull tilhørende en av de to savnede og en gjenstand til som tilhørte den andre savnede. Det ble også funnet mange glassperler som tydeligvis var kommet fra den kvinnelige klesdrakten til stammefolket i nærheten.

----------------------

Lysholms Linie Aquavit 0,7 liter for 180 kroner. Noen bedre? Overraskelsen var stor da øyet mitt falt på disse tre siste flaskene på hylla på øl- og spritutsalget. Så ble det en helaften sammen med Mads og Elin på den norske båten Go Beyond og med William og Heike fra den belgiske båten Small Nest. I skrivende stund minnes jeg da vi hadde et spesielt gjensyn med Lisbeth og Lasse fra den svenske båten Hilda, for noen år siden på Fiji. De hadde med en støvete flaske aquavit som de hadde funnet i en butikkhylle på Samoa av alle steder. Mange gode minner ramler inn, men nok om det! Enda har vi mer enn nok aquavit til campingturen som vi håper ligger foran oss og til ankerdrammer flere steder fremover i tid. Luksus! 

Turen går sørover
Vi hører om den nådeløse varmen i ørkenen, at det kan være farlig å bli stående fast. Vi får råd om å ha med oss mye vann og å kjøre med lavt trykk i dekkene. I denne forbindelsen hører vi om et par fra Nederland som i fjor ble funnet døde i sin bil som satt fast i sanden. I sitt forsøk på å overleve hadde de til og med drukket kjølvannet til motoren. Vi har med masse vann og mat, ekstra diesel, ekstra dekk og en pumpe så vi kan regulere trykket i dekkene.

44 grader celsius sto det på en tavle på bensinstasjonen. Ikke rart vi synes det er litt i varmeste laget!

Vi er i namibias ørken nå. Den eldste og tørreste av alle ørkener. Nesten midt inni ørkenen er vi, i Sesriem. Ingen av oss har vært i en ørken før og vi er fasinert. Fasinert av de utrolig vakre fargenyansene, av dyr og planter som klarer å leve her og av den varierte naturen.

I selve sanddynene lever det slanger, firfisler, biller og mus. På slettene lever det en liten rev (jakal), struts, antilopen “springbok” og nasjonaldyret “gemsbok” og helt sikkert mange andre mindre dyr som vi ikke vet noe om. Leoparden lever i fjellene her, men den er så sky at vi visst nok ikke vil komme til å se noe til den.

Gemsbokken, antilopen med de over en meter lange rette hornene, har en kroppstemperatur på 40 grader for å kunne takle varmen. Hjernen derimot, har en vanlig temperatur. Dette lar seg gjøre fordi blodet fra hjertet blir avkjølt i luftveiene på vei til hjernen. Tilgangen på lite vann takler den blant annet ved å ha en veldig konsentrert urin og ved å slippe ut helt minimalt med fuktighet gjennom avføringen. 

Billen overlever mangelen på vann ved å, hver morgen, stille seg på hodet med kroppen mot den kjølige vinden. Slik får den kondensdråper til å renne ned i munnen sin!

Slangen, som slynger seg raskt sideveis for å kunne tåle varmen fra sanden, drikker tåken som kondenserer på kroppen.

Bengula strømmen, den som fører det kalde vannet fra Antarktis nordover langs Afrikas vestkyst, den - i samarbeid med den varme og tørre ørkenluften, lager tåke som er dårlig likt av seilere, men som gir mulighet for liv her ute i sanden.

………………………….

Vi står opp før solen for å få en tidlig start ved de store sanddynene i Sossusvlei. Og for et skue som møter oss! Skyggevirkningene og fargespillet som den lave solen gir oppleves nesten uvirkelig. Det hele blir litt magisk. Vi tar med vann i sekken og tette sko for å beskytte oss mot den varme sanden og begir oss på tur oppover kanten på en av de store dynene. Sanden ser ut som fløyel og med de myke bølgene så langt øyet kan se minner det litt om en soldag med nysnø på vidda hjemme. Sporene fra firfirslene, billene og musene blir som et fint mønster på denne fantastiske overflaten. 

De første 10-15 milene langs hele den namibiske kysten og inn i landet er tørr ørken. Denne går over til savanne og videre østover finner vi også frodige grønne sletter og fjell. Variasjonene i landskapet og i fargespillet er store. Landet har mange elver som i store deler av året er knusk tørre og som i regntiden ofte flommer over sine bredder. Litt spesielt er det at ørkenen trekker til seg vannet på dets vei mot havet slik at det normalt ikke når helt fram. Sanden har også bygget barrierer så det er kun få elver som greier å forsere seg helt fram til havet. I år med unormalt stor nedbør, som i fjor, kan det derfor danne seg innsjøer inne blant sanddynene. Visstnok et spektakulært syn for de som tar turen og går innover på dynene. Bil er da et umulig fremkomstmiddel. 

Den dagslange kjøreturen sydover til de store sanddynene var preget av sjeldent mye variasjon i landskapet. Det var en tur som i høyeste grad holdt oss engasjerte og våkne. Skikkelig vakkert og annerledes og hele tiden var vi så og si alene på veien. Stedsnavn på kartet kunne bestå av et par tre hus. Og midt på de enorme slettene kunne det plutselig dukke opp et hus eller to. Gjerne et fint hus (sikkert hvite beboere) og et mye stusseligere et (sikkert svarte beboere, de hvites arbeidere). Vi så ingen dyrket mark og nesten ingen husdyr. Hvordan lever de tro? Og hva lever de av? 

Turen går nordover
Igjen stopper vi i Solitare, stedet som er markert på kartet og som består av tre hus, hvorav det ene er den berømte bakeren som selger fantastisk gode bakevarer. Et kaffe- og kakestopp hører med - og en prat med bakeren. Han fortalte at han har en lønn på tilsvarende kr 3000 pr måned hvorav han gir mye til sine foreldre som bare får kr 350 pr måned i pensjon. Og dette, sier han, er mer enn de svarte får. En vaskehjelp for eksempel, får kr 80 pr dag. Mange har ikke penger til å sende barna vekk på skole til tettstedene, så mange må nøye seg med 7. klasse, selv om skolegangen er gratis. Er folk sinte på dette da, lurer vi. Nei de er oppgitte, får vi til svar. Disse lave inntektene står i sterk kontrast til de relativt stive prisene i dette landet. Bensin kr 8 pr liter, et brød kr 15, et enkeltrom på ressort med god standard kr 2-3000 inklusiv måltider. Ikke rart kjerrer dratt av esel er det mest vanlige fremkomstmiddelet her på landsbygda. Og ikke så rart at mange spiser seg mette på kun maisgrøt. Maismel er billig og, i tillegg til fisk, det eneste landet ikke må importere av mat. 

Klokken er 12, solen skinner fra skyfri himmel og i bilen er det 30 grader med kjøleanlegget på full guffe. Ute jobbes det med å utbedre grusveien. Håper arbeiderne får en god nok lønn til å kunne sende barna sine på skole.

Vi forundrer oss over ørkenen. Hvordan er det mulig at så mye sand har endt opp her? 80 millioner år har det vært ørken her, men “bare” i de siste 15-20 millioner år har den vært så tørr som nå. I alle disse årene er det vinden, som stort sett blåser fra sørøst, som har fraktet all sanden som bølgene skyller inn på stranden. På grunn av et konstant høytrykk og den kalde luften fra Bengulastrømmen blir det lite nok regn til at det blir ørken. Fasinerende er det også at det ligger frø begravet i sanden i årevis og venter på vann. Når de da slår ut i full blomst er det ikke vanskelig a tenke seg det praktfulle skuet. 

På vei inn til den anbefalte campen i Spitzkoppe sitter det kvinner og barn i noen blikk og plastpose skur og vil selge oss steiner og andre suvenir. Hjemmelaget elendig håndverk. Vi er litt for sent ute og ønsker å haste videre isteden for å ta oss tid og kjøpe. Da får vi noen triste blikk på oss og spørsmål om vi kan bidra med litt mat og litt vann. Vi rister på hodet og kjører videre med kjempe dårlig følelse. Her er vi med bilen full av mat og drikke – og vi kjører bare videre. Hvordan får disse menneskene til å leve i dette tørre landskapet? De forsøker i hvert fall å lage noe for å tjene litt penger på turisme. Vi bestemte oss for å stoppe opp på tilbaketur.

Og det gjorde vi. Med en pose mat og vann. Og vi kjøpte noen av de elendige suvenirene. Damen og datteren husket oss og fortalte oss for et godt og samvittighetsfullt hjerte vi har. Datteren, som akkurat er ferdig med 12. klasse, var tydelig gravid. Når de hørte vi kom fra Norge ble de ekstra begeistret. Kjenner dere vår venn Birgit? Hun besøker oss og gir hjelp til våre skoler! 

I Spitzkoppe campet vi, som eneste gjester, midt blant de fasinerende fjellformasjonene. Det er virkelig helt spesielt hvor store variasjoner det er på type fjell her. Vi satte opp teltet mens solen gikk ned og med fullmånen oppe. Det hele var så vakkert, nesten litt mystisk. Men, det var ikke fritt for at jeg var litt på vakt da vi gikk og så oss rundt og da vi satte opp camp. Heldigvis for at leoparden er sky, men den må jo også skaffe seg mat. Og hvorfor skulle ikke det være oss? Men i teltet følte jeg meg trygg. Alle angrep på mennesker i telt skylles at de har tatt med mat inn i teltet.

Neste dag tok guiden Jacob oss med for å se helleristninger i fjellet laget av San folket. De var muligens de aller første menneskene i sørvest Afrika. De levde som nomader i bushen og de er blitt studert av antropologer kanskje mer enn noen andre. Bushmen ble de kalt, men nå lever de stedfast og ser ut som de fleste andre. I hvert fall i våre utrente øyne. Jacob forteller oss om typiske trekk ved de forskjellige stammefolkene, mørkere og lysere / høyere og lavere / smalere og bredere, men slikt klarer ikke vi å se. Himba folket, som lever i nord, er de enest som lever tradisjonelt nå, forteller han.

Det mest interessante for oss var å høre om livet i dag. Om Jacob sitt liv og om hvordan han ser på forskjellige ting. Han er en av relativt få her ute i ødemarken som har skolegang utover 7. klasse. For videre skolegang må familien ha råd til å betale for at barna bor hjemmefra. Han snakker godt engelsk (som ble landets hovedspråk først etter de ble selvstendige i 1990), han er vennlig og han liker å fortelle. Han er fornøyd med det demokratiske styret de har i landet nå og han opplever at de svarte har tilgitt det de har måttet finne seg i fra de hvite. Han bekrefter at folk i dette distriktet er veldig fattige og han mener det er fint om vi gir til de som tydelig trenger noe ekstra. Regjeringen har gitt alle 10 hektar mark hver til å drive, men det er vanskelig å få noe annet enn beite ut av det. De har boret 100 m ned i grunnen for å finne vann, men det er ubrukelig fordi saltinnholdet er for høyt. De må samle regnvann og i måneder av gangen regner det ikke. De eneste jobbene her er på den lille sykestua, den lille skolen og med turisme. Nå i lavsesongen kommer det 10-12 turister innom i uken, mens det i høysesongen kommer 15-20 hver dag. Bortsett fra dette er det ingen jobb å få for noen. Og folk føler de hører til her, det er her de vil være.

Jacob vil gifte seg tradisjonelt. Han har spurt foreldrene til den utvalgte og giftemålet er bestemt til desember. For mannen er dette den store manndomsprøven. Manndomsprøven består i å drepe en okse med kun en kniv. Stikket må gjøres på en spesiell måte og er sikkert veldig vanskelig. Han må inn fra halsen og treffe spinalnerven i ryggmargen, slik at oksen faller om med en gang. Han gruer seg veldig til akkurat dette og har fått lov å trene på dyr som skal slaktes. Den kommende konen må i en måned før bryllupet sitte i et svart hus. Hun får besøk av eldre gifte kvinner som skal lære henne om ekteskapet. Hvis mannen feiler i det å stikke oksen på riktig måte vil bryllupet bli avlyst og bli satt en måned frem i tid. Bruden må da sitte i det svarte huset i enda en måned. Klarer mannen å stikke på riktig måte vil han løpe til sin brud i det svarte huset og den store bryllupsfesten vil begynne. 

Vi kjører videre. Over endeløse sletter. Vi ser ingen hus og vi møter ingen biler. Solen skinner fra skyfri himmel. Vi møter på en gjeter med en flokk geiter av og til. Hvor er vannet de nødvendigvis må drikke tro? Hvor bor de? Hvor langt må de gå for å komme hjem?

Vi gjør et stopp for å kjøpe vann og epler i butikken i Uis. Jeg klarer nok ikke å late som ingen ting, for den første kunden jeg får øye på inni butikken er en dame fra Himba folket. Med bar overkropp og hele kroppen innsmurt med en leiraktig oransjefarge, masse bånd og lenker rundt halsen, anklene og håndleddene, et skinn knyttet rundt livet for å skjule til midt på låret, masse fletter på hodet med noe leiraktig greier i… Og litt lenger inn i butikken var en dame fra Herero folket. De kler seg i struttende fotside kjoler og har dandert hodeplagget på en måte som minner om to horn. Denne måten å kle seg på er visst nok inspirert av misjonærer fra langt, langt tilbake. Disse to kulturene bor side om side og danner en enorm kontrast. Ingen andre i butikken virket til å stusse over noe av dette. Det hele var vel en hverdagslig situasjon. Den som skilte seg mest ut var kanskje meg. Den eneste med hvit hud. 

På neste campingplass hadde vi tilgang til bassenget til hotellets gjester (den som hadde hatt med badedrakt!), til baren og til restauranten. For en deilig liten avveksling fra campingplassen med primusmat. Også her, midt i ingenmannsland, ved fotenden av Brandenbergfjellene. Her hvor det ofte er ørkenelefanter. Men ikke nå, de hadde dratt nordover for et par uker siden. Men på campen hadde vi besøk av både esel med føll og av de spesielle hornbill fuglene. Det var her vi bestemte oss for å droppe de neste anbefalte stedene og heller kjøre på for å komme oss så langt nord at vi kunne møte Himba folket som enda lever på tradisjonelt vis. 

På den andre siden av elven ligger Angola. Campingplassen ligger tett på Kuhene elven. Vi er i Epupa nå, midt i Himba folkets rike. Vi trodde vi var ferdige med å ville oppsøke tradisjonelle kulturer, men som vi gleder oss og så spente som vi er… 

Her lever de som de alltid har gjort. Kvinnene smører seg daglig inn med en blanding av oker (som de får ved å male en spesiell stein til pulver) og smør og de vasker seg aldri, de smører en blanding av oker og kull i håret til barna, som går med to fletter nedover ansiktet eller hvis de sørger over en død (som varer i 2-3 år) har kun en flette nedover ansiktet, etter pubertet går damene med mange fletter med en tykk masse oker og smørblanding i og med dusker i enden, alle – barn, kvinner og menn – går med et kort klede, ofte i geiteskinn, som faller ned fra livet foran og bak, de har alle slått ut de fire midterste tennene nede ved hjelp av en trepinne og slag fra en stein (når de er mellom 8-12 år), de pynter seg med masse perler, flettede bånd og et spesielt skjell fra Stillehavet (i bytte mot en geit), de bor i hytter som kvinnene (mennene har ikke lov til a delta i denne jobben) har bygget av kumøkk, jord og vann. Vi var heldige og fikk med oss en Himba guide og besøkte en av de mange landsbyene her. For en kjempe opplevelse! Vi ble godt mottatt og via guiden som snakket engelsk kunne vi grave og spørre om det meste. Og ta de bildene vi ville. De dyrker mais, de drikker melk fra kuene sine og de spiser geitekjøtt. Bare til helt spesielle anledninger slakter de en ku. Dette er stort sett alt de livnærer seg på. Chiefen i denne landsbyen hadde bare tre koner. Da vi fortalte at mennene i vår kultur bare har lov til å ha en kone ble de, inkludert den mer “modern” guiden veldig overrasket. ”At det går an!” var guidens spontane reaksjon. Og han lurte på hvorfor i alle dager det var slik! 

Alle - absolutt alle; mennesker, hunder, katter, kuer, geiter, høner og esel, bor innenfor et lite område inngjæret med trestokker som står tett i tett. Bare de minste kalvene er skilt ut fra resten om natten og bor innenfor et bitte lite inngjæret område i midten. Dette for at kuene skal kunne melkes hver morgen. Absolutt alle går, står, sitter og ligger på kumøkk. Det var kumøkk over alt. I hele sitt liv er de i det med hele seg, hele tiden. De vasker seg ikke og spiser med hendene. De så friske og fine ut og mange, ble vi fortalt, lever til de er 80-90 år. Kumøkk kan da ikke inneholde bakterier som er farlige for oss?

Vi møtte for det meste kvinner og barn og de virket som behagelige mennesker og fornøyde. En jente på tre år hadde et spesielt kjede rundt halsen og det betydde at hun allerede er gift. Gift med en mann på 20 år, men de kommer først sammen som mann og kvinne når hun er 18 år. Foreldrene bestemmer hvem døtrene og sønnene skal gifte seg med. Etter dette første ekteskapet kan mannen ta så mange koner som han ønsker, men kvinnen kan bare ha en mann. Hun kan derimot forlate mannen hvis hun ikke er fornøyd og det er da helt ok å vare sammen med en annen mann. Det er også helt ok for jenter å fa barn før de gifter seg. Dette betyr da “bare” at barnet tilhører hennes far. 

Vi tok med en av damene og hennes to barn til sykehuset som skulle vise seg å være et ett roms hus med en sykepleier. På denne bilturen oppdaget vi til vår forundring at damen ikke visste hvordan man sveiver håndtaket for å få bilvinduet opp og ned! Da vi kom tilbake med henne hadde vi med en sekk mel som gave og vi fikk okerpulver som gave. Så nå er det bare å smøre seg inn!

Dagen ga oss enormt mange inntrykk og det ble også et veldig hyggelig og nært møte med disse menneskene. Hvis klimaendringene gir lengre tørkeperioder vil disse menneskene komme til å få det veldig vanskelig. Vi knyttet en såpass god kontakt at det vil også gå inn på Vegar og meg på en helt spesiell måte. 

Å være norsk her kjennes som et fortrinn. Flere ganger har vi hørt at Norge har gitt støtte til skoler i Namibia og om Birgit som kommer jevnlig på besøk og som tydelig gir noe vesentlig til flere av småstedene her. Vi besøkte en skole. Elevene ga klart uttrykk for å like og gå på skolen og å bo der også. Bare i helgene er de hjemme hos sin familie. Skolen var en fin bygning, mens stedet hvor elevene bor var et lite rom laget av bølgeblikk. Og her som temperaturen kan være 45 grader på dagtid og -4 om natten! Læreren fortalte at det er vanskelig å få barna fra Himba stammen til å gå på skolen fordi foreldrene ønsker dem som gjetere. Og slik blir kanskje den tradisjonelle Himbakulturen bevart i enda noen år til. 

Sørover igjen
Det var en stor opplevelse å få møte mennesker fra Himbastammen. Vi må rive oss litt løs for å komme videre. Det ville vært stort og kunne vært en ukes tid, men nå har vi igjen pakket sammen og nasjonalparken Etosha er neste stopp. For å komme frem i løpet av dagen må vi ta raskeste vei. Den asfalterte. Ellers så er grusveier det typiske og de er som regel i veldig god stand. Det støver så det holder og det er mange tørre små elveleier å kjøre ned i og opp av, men veiene er brede og slette. Og andre biler ser vi sjelden. Vi er forresten heldige som har kommet oss helt nord i landet nå i regntiden. Vannet står som regel høyt i elveleiene nord i landet på denne årstiden og her bygges ikke broer.

Her i nord, som det eneste stedet vi har sett så langt, er det enkelte steder med dyrket mark (mais). Ellers så er det lite avslappende å kjøre på denne 120 km i timen veien, med både kuer og geiter ved siden av og noen ganger i veien, og med varselskilt om elefanter i veien med jevne mellomrom.

…………………

Vi rakk frem til nasjonalparken før det mørknet. Betalte for to dager og fortet oss for å rekke frem til den nærmeste campen. Den vestlige campen, den eneste vi hadde mulighet for å rekke frem til før mørket falt på, skulle vise seg å være noen eksklusive og dyre småhytter. Så bar det ut av parken igjen for å finne en campingplass. De par timene vi var i parken møtte vi på sebraer, giraffer og antiloper. Og, til vår forundring var det ikke så veldig stas. Kanskje fordi vi hadde for mye hast i oss og kanskje fordi vi allerede har hatt så mange utrolig flotte opplevelser med mange av Afrikas ville dyr.

Vi fant en camp, på et jorde helt alene. Ingen var der for å ta betaling en gang. Vi var skuffet over vårt korte møte med Etosha og bestemte oss for å legge om ruta. Vi har beveget oss sørvest over, mot kysten igjen. Gjennom et varierende landskap og fjell helt annerledes enn hjemme. Nå camper vi i Palmwag, en oase uten fastboende. Palmer og grønt med bare tørre fjell og sand rundt. Her kan vi møte både ørkenelefanter og ørkenløver, men det spørs vel om vi vil være så heldige. 

Så heldige var vi ikke, men det var likevel et godt sted å vare. En oase er jo spesielt da! På alle campingplassene blir vi konfrontert med skilt eller papirer som sier “camping at own risk”. Det kan jo virke litt skummelt, men ville dyr ligger helst unna mennesker hvis de ikke føler seg truet. Og ingen vil i hvert fall føle seg truet av oss. Vi rygger selvfølgelig, skulle det oppstå det minste. Ikke èn gang på turen så langt har vi følt oss i fare fra verken mennesker eller dyr.

De store dyrene som lever i ørkenen; elefantene, sebraene, giraffene, strutsen og antilopene – de livnærer seg av smågress på slettene som knapt nok er synlig, på røtter, frukter og på gress og trær som vokser i elveleiene. Når dette etter hvert blir for skrint, flytter de seg til grønnere områder. 

Vi har sett både sebraer, struts, giraffer og antiloper. Ikke mange og de har ikke gitt oss den store opplevelsen. De har vært et noe spesielt og sjeldent syn – stort sett langt der ute på sletta.

Det bar videre vestover og sydover. Da vi skulle inn i natturreservatet ”Skjelettkysten” med sine mange forliste skip, punkterte vi. Snakk om å være heldige. Ingen, les Vegar!, måtte ut og skifte dekk for grensevakten hadde akkurat det som skulle til for å tette hullet laget av en spiss stein - og det mens hjulet fortsatt var fast på bilen. 

Fjellformasjonene, slettene og sanddynene – vi blir begeistret og imponert igjen og igjen. De skiftende fargenyansene er et skue og til forundring. Og de unselige plantene Welwitschia som strekker seg ut fra sanden jevnlig på akkurat denne strekningen. De finnes bare i Namibia, kommer som hun- og hanplante, er helt avhengig av en spesiell type bille for å formere seg og er den mest langtlevende planten man vet om. Den kan bli i hvert fall 2000 år! De eldste som vi har sett antas å være 1500 år og har røtter mer enn 30 meter ned i sanden. Hva den må ha sett! Eller kanskje ikke, kanskje har det stort sett vært sand? Og en slange i ny og ne. 

Etter to uker kom vi tilbake til Walvis Bay. Vi var spente på hvordan det sto til med Pomona, men før vi tok jolla ut til henne stoppet vi i sentrum for å forhåpentligvis finne ut at de som hadde hatt jobben med å finne ut av pc / satellittkommunikasjon problemet hadde en løsning å presentere. Vegar var inne i butikken, mens jeg ventet i bilen. Plutselig var det en fyr som åpnet døren til bilen på min side og spurte om jeg hadde mistet nøklene han hadde funnet ved siden av bilen. Jeg dro døren igjen og han dro den opp. Hvorfor kunne han ikke snakke til meg gjennom det åpne vinduet? Slik holdt vi på litt og jeg ble både engstelig og forvirret. Da han endelig lot meg være i fred og “forstod” at dette ikke var mine nøkler, satt jeg igjen med et dundrende hjerte og spørsmål i forhold til denne rare oppførselen. Kanskje ble jeg skremt bare fordi han var svart? Nei, dette var da ekkelt uansett hans hudfarge? Men ingen ting hadde skjedd og det var jo snilt å ville gi meg mine mulig mistede nøkler. Jeg skjønte det ikke. Vegar kom snart tilbake, oppbrakt fordi problemet med pc / satellitt enda ikke var løst.

Tilbake til seilklubben pakket vi ut tingene våre og oppdaget at Vegar sin sekk var vekk. Hvor er den? Da skjønte vi det. Det hele hadde vært en avledingsmanøver. Sekken ble tatt ut av bilen mens jeg holdt på med han med nøklene. Jeg hørte ikke at bakdøren verken bli åpnet eller lukket og jeg forstod ingen ting. Takke meg til leoparder!

Nå er pc / satellittkommunikasjons problemene ordnet. Firmaet som vi kjøpte det dårlig fungerende utstyret av på Mauritius har ikke gitt lyd fra seg, men vi har fått låne et system fra Elin og Mads på den norske båten Go Beyond. Alt ser ut til å funke nå. Vegar må bare ta på seg dykkerutstyr og jobbe litt med det ene og det andre under båten i dette mørke brune ekle vannet vi ligger i. Så blir det litt mer sosialt, så sjekker vi formelt ut av Namibia og så blir St. Helena, en 10 døgns seilas herfra, neste stopp. Fra de som ligger foran oss hører vi at den øya er en perle. Derfra hører dere fra oss igjen i løpet av april. 

GOD PÅSKE! 

Vegar og Lisbeth

Mars 2012

Copyright Lisbeth Haugan & Vegar Bjøranger - post@seilturen.no


sponser seilturen.no