+ Forsiden
+ Oss ombord
+ Reiserute
+ Reisebrev
+ Båten
+ Forberedelser
+ Bildearkiv

Vegar


Mine gutte- og ungdomsår tilbrakte jeg i Hvittingfoss. Dette er som kjent ingen sjøfartsby, men tilknytning  til havet hadde vi, for "Hortensfiskeren" kom to ganger hver uke med sin velfylte fiskebil og leverte rykende fersk lettsaltet torsk, røkt kolje og saltsild. For noen var fisk edel vare. Vi var ikke spesielt begeistret, men vi måtte jo ha mat. Fisk stod ofte på menyen, for her i Lågendalen var struma en kjent manngelsykdom så våre foreldre passet på at barna fikk rikelig med fisk.


Vann var det i Numedalslågen og dette brukte vi flittig hele sommeren. Når tømmerfløtningen kom til Hvittingfoss var det en travel tid. Vi laget flåter av tømmerstokker som ble gjemt i sideelvene når tømmerfløterne rensket elva. Siden hadde vi farkostene resten av sommeren. Når sant skal sies, har Hvittingfoss hatt sterk tilknytning til sjøfarten. Det er ikke langt til sjøfartsfylket Vestfold og det var mange opp etter hele dalføret som dro til sjøs. Fra guttedagene husker jeg spesielt hvalfangerne. De satte ikke sitt lys under en skjeppe når de kom hjem om våren, med masse

penger og erfaring fra Las Palmas og Sydishavet.


Mange av mine skolekamerater reiste til sjøs så snart de var konfirmert og da helst på hvalfangst. Etter hvert ble det mange fantastiske historier som kunne fenge mangen en eventyrlysten guttepjokk. Min seilerinteresse har neppe utspring i dette miljøet og jeg husker heller ikke annen maritime påvirkning som kan ha utløst denne. Men spenningen, utferdstrangen og eventyret har bestandig vert der.

 

Det jeg husker best, er at robåten på Hajeren ble utrustet med bermudarigg. Den var gjenstand for utallige kullseilinger i

kastevinnene på skogsvannet. Spesielt når ekstrem-eksperimentene med forskjellige kjøltyper ble utprøvd for å få den tungrodde prammen til å krysse.

 

Det tok mange år før det ble båt  og da ble det en Grimstad tresnekke. Første året fikk den lov til å forbli åpen, men så var det slutt. Den ble fraktet til Kongsberg og bygget om til hyttesnekke, med alle nødvendige fasiliteter. Det ble ett bygg som tok to år og utrolig mange timer. ” Milla” ble en god familiebåt.  Så god at det tok 15 år før denne epoken tok slutt. Hun tok oss inn i båtlivets mysterier og gleder. Trofast var hun, ikke ett uhell hadde vi på alle disse åra. Dersom det er så at båter har sjel hadde Milla en. Jeg la ihvertfall mye av min sjel igjen i denne båten. Når hun ble solgt var det en sorgens dag.


Så ble det ett helt år uten båt. Ett år med kjærlighetssorg etter Milla, lengsel etter sjøen, etter lukten av tang og tare, bølgeskvulp og sol og rein. Når lengselen var så stor, ble gleden over vår første seilbåt tilsvarende fantastisk. Det ble også en fantastisk sommer det året. Kanskje den fineste på over 100 år, sa de som kunne huske så langt tilbake. Sommerferien endte ihvertfall med tre døgn på en liten holme helt ytterst på Tjøme. Vi hadde kost oss i hele ferien med familie og venner, vært i brylluet til Jan og Birgitte i Grimstad og gjort sørlandskysten ned til og med Blindleia. Nå var det godt å være aleine, bare oss to, havet og den lille holmen.

 

Jeg tror det var den siste kvelden, solgangsbrisen løyet og alle dagsturistene var borte. Det kjentes som om vi hadde hele skjærgården for oss selv. Det var her, i den lyse sommerkvelden, i stillheten på svaberget vi bestemte oss for å selge vår nyinnkjøpte Kelt 29, til fordel for en større båt som kunne ta oss på en riktig lang tur. Kanskje dele jorda rundt ? Det var her det hele startet !

 

 

Lisbeth

 

Mor hadde vannskrekk. Jeg så far hoppe til vanns èn gang, da var det 25 grader i vannet og han var 80 år gammel. Slik er også jeg i dag, selv 25 grader er litt for kaldt synes jeg! Jeg har aldri vært helt fortrolig i vann, men i båt – ja, det er noe annet.

 

Som barn kan jeg ikke huske at jeg var i båt, men som ungdom ble jeg trukket mot fart og spenning, der i blant raske båter. Ikke det at jeg hadde noen rask båt selv, men jeg synes jeg var veldig heldig som fikk være med andre av og til. Senere var jeg også med i seilbåt og opplevde fart og spenning uten risting og motorstøy. Det likte jeg når vinden var sterk, ellers var det for kjedelig for meg.

 

Mang en gang har jeg forundret meg over min egen forandring. I dag nyter jeg det rolige livet en seilbåt kan by på. Stillheten og de rolige bevegelsene, smidigheten og styrken i samspillet med naturens krefter. Jeg kjenner på en følelse av frihet og ydmykhet i dette miljøet, jeg kan virkelig stortrives der ute. Jeg søker ikke lenger etter de kraftige vindene og det brusende havet, men heldigvis blir jeg verken sjøsyk eller redd, så da er det til å leve med.

Da jeg var 11 år var jeg noen dager i Marokko. Jeg tror jeg kan huske flere detaljer fra disse dagene enn fra noen andre dager i mitt liv. Å dumpe inn i en så annerledes kultur gjorde et utrolig sterkt inntrykk , ja jeg har noen ganger tenkt at dette kanskje er opphavet til min nysgjerrighet og søken i ukjente kulturer.

 

Jeg har reist en del rundt i verden, i ferier på opp til 2 måneder. Jeg har haiket, tatt tog, tatt fly. Jeg har sovet i skur, i telt, i friluft og på flotte hoteller. Aldri tidligere har jeg sagt opp jobben for å reise på tur. Aldri tidligere her jeg ryddet vekk alle mine eiendeler og leid ut mitt hjem for å reise på tur. Men nå er tiden inne.

                              Som en snegle drar vi på tur;
                              en langsom tur rundt i verden,
                              i vår egen bolig.

 

 

 

 

 Foto: Ståle Weseth, Laagendalsposten

 

Copyright Lisbeth Haugan & Vegar Bjøranger - post@seilturen.no


sponser seilturen.no