+ Forsiden
+ Oss ombord
+ Reiserute
+ Reisebrev
+ Båten
+ Forberedelser
+ Bildearkiv

REISEBREV NR. 4.  Portugal – Madeira.

Langs hele kysten av  Portugal helt til Madeira har vi hatt behagelige seilaser. Til tider litt for lite vind, men vi klager ikke. Vi har vært turister og vi har rustet opp båten. Det hele har stort sett gått i vårt tempo og vært behagelig. For første gang på turen har jeg følelsen av at utstyret og båten er i den stand den burte vært når vi reiste hjemmefra. Det har ikke vært mangler som har gått ut over sikkerheten, men utstyr som kommer under kategorien ”kjekt å ha”.
Reiseruta er ikke ufravikelig og bra er det. I en periode fikk vi for oss at vi skulle ta med oss Marokko med Tanger og Casablanca. Det hadde vært et spennende alternativ, men vi valgte det bort til fordel for en direkte rute Lisboa - Madeira - Kanariøyene.

Vi har ligget her i Cascais utenfor Lisboa lenge nå. Egentlig var vi klare for å seile til Madeira sammen med Liv og Knut i S/Y Sintra for en uke siden, men så sviktet watermakeren. Høytrykkslangen smatt av og ble ødelagt. Systemet har et arbeidstrykk på opp til 60 kg., så det sier seg selv at slike slanger er heller sjelden  vare. Vi brukte to dager før vi fant ut at de hadde slangetypen, men at dimensjonen ikke var salgsvare i Portugal. For en gangs skyld løste det seg greit. Siden langturseilere er i ”samme båt” er det ikke sjelden at hjelpen kommer fra andre seilere. Jungeltelegrafen hadde gått, og fra nabobåten Fargo viste det seg at  Kristine var en tur hjemme i Oslo . Ny slange kom, personlig levert i cockpiten tre dager seinere.

God service.
I denne sammenhengen må jeg nevne Jan Ove Solberg og hans kone Inger Marit. For et par år siden kom de tilbake etter sin reise. Egentlig skulle de på jordomseiling, men de likte seg så godt i Karibien at de ble der i tretten år. Av Jan Ove kjøpte vi vår watermaker. Avtalen var at han skulle levere delene og bistå med faglige råd, mens jeg skulle gjøre monteringen. Egentlig var jeg skeptisk til en slik løsning, for ofte faller oppfølgingen bort  når varen er levert. Om så ble tilfellet ville jeg fått problemer. Frykten var ubegrunnet! Helt fra første møte har Jan Ove holdt ord. Aldri har jeg møtt slik oppfølging. Alltid like tålmodig, blid og på tilbudsiden når jeg har hatt behov for veiledning. Når jeg  ikke gav lyd fra meg på en stund var han på tråden og lurte på hvordan det gikk. Når jeg nå manglet høytrykksslangen ble den på meget kort varsel besørget til Kristine i Oslo og dermed var problemet løst. Takk til dere begge!

Siste dag i Cascais.
I dag har det vært varmt. Jeg målte 43 grader på dekket i ettermiddag. Nå når klokka er 2200 er det fortsatt 30 grader. Over byen og bukta ligger et teppe av  sur brannrøyk fra en stor skogbrann i et naturreservat 5 mil utenfor byen. Til tider er røyken så tett at det svir i øynene. Slik har det vært i flere dager. Røyken kommer og går med vindretningen. Det sies at mange ønsker å bebygge dette området og at motstandere av reservatet hvert år tenner på for å ødelegge så mye at restriksjonene kan oppheves. Vi håper dette ryktet ikke stemmer. Siste kvelden i Cascais ble derfor annerledes enn planlagt. Vi har svettet oss igjennom en varm og røykfylt kveld og føler oss mer enn klare til å fortsette reisen. Værmeldingen er god, mat og drikke er på plass og Lisbeth har forberedt middager til overfarten. Spenningen er der. Vi er klare!

Lørdag 13. sept. Vi starter på overfarten til Porto Santo, Madeira.
Vi våknet tidlig. Vinden førte brannrøyken i en annen retning i dag, så vi kunne nyte morgenkaffen i frisk luft på dekk. Det var ingen hast med å komme av gårde, for vinden uteble. Venner fra båtene omkring kom innom til en siste prat før avreise og tiden gikk. Ut på ettermiddagen kom vinden. På vei ut virket ikke loggen (hastighetsmåler). En naturlig forklaring på det er at det er groe på giveren. Giveren er et lite skovlhjul som er montert under båten. Med maske på og utstyrt med grønnsaksbørsten ble groen fjernet og turen kunne fortsette.

Etter hvert får vi følge av en annen seilbåt og en flott brigg med samme kurs som oss. Den kommersielle trafikken er så stor at det er laget separasjonssone langs kysten av Spania og Portugal. Her kommer båtene på rekke og rad. Vi krysser separasjonssonen sammen. Det blir en herlig blanding. På styrbord side en diger containerbåt og på babord side briggen som er i ferd med å sette seil. Like bak oss kommer den andre seilbåten.














Etter hvert synker kysten under horisonten og alt blir bare hav. Noen skyer lager en fargerik solnedgang og så er det mørkt, helt mørkt. Seinere kommer månen opp og kaster sitt bleke skinn over vannet. Vi gjør god fart. Merkelig nok holder vi følge med briggen en stund. Etter hvert dreier den mot øst og forsvinner. Lisbeth sover. Det er 430 nautiske mil igjen til Porto Santo. Bare baugsjøen bryter stillheten.


Hva bringer denne overfarten tro?
Dette er andre natta på overfarten. Klokken er 0130 og jeg er på min første vakt i natt. Vegar sover tungt i stikkøya bak ryggen min, her jeg sitter ved kartbordet og skriver. Jeg koser meg med en kopp nykokt kaffe og synes jeg har det godt. Ute kaster fullmånen et vakkert skinn over vannet, stjernene funkler og luften er mild. I det fjerne er et lys fra en stor båt. Vår posisjon på kartet viser at vi har 3553 meter vann under oss.  GPS`n viser at vi er fremme om  61 timer og 7 minutter  hvis vi fortsetter i en hastighet på 5 knop. Det er vindstille så vi beveger oss fremover ved hjelp av vår trauste motor. Den er god å ha, men bråket den lager kunne jeg godt vært foruten akkurat nå. Eller kanskje ikke? I går natt var det fin vind så seilene bar og stillheten rådet. Da følte jeg en uro som er fraværende nå. Jeg har nemlig hørt at om natten kan det ligge hval i vannoverflaten å sove. Kolliderer vi med hval kan båten få store skader, og hva vil en sur og trøtt hval gjøre med oss som vekket den opp på en så stygg måte? Med motoren på tenker jeg at den sovende hvalen vil høre oss og flytte seg. Noe annet er det med flytende containere……... Nei, er det rart at jeg blir litt urolig!

Godfred
Heldigvis er det mange andre og hyggeligere ting å tenke på. Nå kom jeg på Godfred, han som i siste liten ble med oss på denne turen. Det er en hyggelig historie. Tilbake til Arendal, noen få dager før vi satte kursen for Danmark, kom det en mann gående langs brygga vi lå ved. Han stoppet og begynte å snakke båt med Vegar. Han ble invitert ombord og det ble servert litt akevitt og fenalår. Det viste seg at mannen var amerikansk, han bodde i New York og var gift med en norsk dame. Han var i Norge nå fordi hans svigerfar skulle begraves om få dager. Hans svigerfar hadde vært en dyktig seiler og aktiv helt til det siste. Han snakket godt om sin svigerfar Godfred. Mellom Vegar og Ted, som han het, oppstod det en helt spesiell og god kontakt. Før Ted forlot oss, fortalte han en historie om en gang hans swiss army lignende kniv hadde reddet han og hans kollegas liv. Nå hadde han på seg en lignende kniv som han en gang hadde fått av sin svigerfar. Denne kniven ga han til Vegar. Kanskje den i en vanskelig situasjon vil hjelpe oss på denne turen mente han, og dessuten var dette en måte for han å sendte sin svigerfar med oss på tur. Han koste seg tydelig ved tanken og sa smilende at dette var i Godfred sin ånd. Dagen før begravelsen kom Ted tilbake for at vi skulle møte hans kone og for å ta farvel. Et vakkert og et helt spesielt møte for både Vegar og meg. Det ble faktisk slik at vi forlot Norge den dagen Godfred ble begravet.

Et vindror er en autopilot. Den kan settes til å styre båten og den bruker ikke strøm, så for langturseilere er den et kjært reisefølge. Det er vanlig å gi vindror navn, akkurat som man gir båten et navn. Frem til i sommer har ikke vårt vindror hatt noe navn. Nå heter det Godfred.


Mandag 15. Sept.
Ut over dagen i går minket vinden. Vi byttet forseil til genaker. Den gav oss fattige 3 knop. Vi kunne med fordel brukt spinnaker, men siden vi aldri har seilt med dette seilet før krever det forberedelser og motivasjon, så det ble med tanken denne gangen. I går kveld la vinden seg helt så vi har siden gått for motor. Ingen av oss liker det, men må man så må man. Rutinene endres da og på natten sitter vi mer nede ved kartbordet, skriver kanskje litt, leser og følger med på radaren. Da har vi det vi kaller for ”gluggevakt”. Vi stikker hodet opp med jevne mellomrom og sjekker horisonten mot radarbildet. Etter hvert har vi blitt ganske flinke til å justere og tyde bildet, som for en utrent  kan virke forvirrende og usikkert.

Dette kan ligne teknikken som benyttes av de som seiler alene. Tiden fra en båt kommer til syne i horisonten og til den når båten du selv er i er 15 - 20 min. alt etter hvor fort den går. Da kan det brukes vekkerklokke og du kan sove disse fattige minuttene uten forstyrrelser. Noen sover om dagen og satser på at flere øyne er våkne da og at de derfor er sikrere på å bli sett av andre fartøy. Vel, vi er to og har våken vakt til enhver tid. Det er tryggest!


Den tredje nattevakten
Jeg sov lengst i dag tidlig så Vegar har lagt seg først i kveld. Det er akkurat blitt mørkt og han forsøker å sove. Det er seilvind nå, vi glir behagelig av gårde og bølgebrusen når meg her jeg sitter ved kartbordet igjen. For å spare strøm er radaren slått av, så med jevne mellomrom er jeg oppe og sjekker horisonten. På siste sjekk så jeg lys fra en lastebåt et godt stykke unna oss. Det er den andre båten jeg har sett i hele dag.

I dag kom delfinene og holdt oss med selskap. De var nok en flokk på godt over 50 stykker og det var fantastisk morsomt å følge med på deres grasiøse, synkrone og raske bevegelser. Det er som om de viser seg frem for oss. I dag så vi en som hoppet høyt opp i luften flere ganger og det har jeg tidligere bare sett på show og på film. Jeg er også sikker på at jeg for første gang i dag hørte de snakke til hverandre, med høye pipetoner. Vi kommer veldig nær, for det er ikke mange centimeterene fra baugspydet og ned til vannet når det er litt bølger. Jeg forsøkte meg med å plystre og med å veive med armene, men det førte ikke med seg noen spesiell form for kontakt eller  reaksjon. Plutselig så jeg en stor skilpadde skli langs siden av båten, midt blant en masse delfiner. De virket ikke til å reagere på hverandre i det hele tatt, det var hos Vegar og meg reaksjonene kom, for dette var jo så overraskende og kjempegøy.

 

Besøk om bord.
Vi hadde et overraskende besøk av to små fugler i dag. Jeg skvatt i det noe fløy rett forbi meg og ned i båten. Litt etter kom det en fugl til. De svinsa rundt en liten stund før de fortsatte på sin lange ferd sydover. Tidligere har vi aldri opplevd at fugler har landet på båten, så det er litt underlig at vi på denne turen har opplevd det tre ganger allerede. Først på Tjøme dagen etter avskjeden, så på brygga i Arendal var det flere spurv som svinsa rundt oss på dekk og i cockpiten og nå dette besøket. Det hadde forresten vært mye hygge med et dyr om bord og jeg vil nok  bli utfordret på dette mange ganger på turen. Søte og hjemløse små valper og kattunger som det helt sikkert vil bli veldig fristende å ta med, men vi er enige om at den fristelsen må vi klare å stå i mot. I en del langturbåter har de med hund eller katt og det ser ut til å fungere greit. Formalitetene rundt dette kjenner jeg ikke til, men vi har møtt en katt med eget pass!


Tirsdag 16. september, tredje døgn på overfarten.
Når seilgarderoben ble planlagt ble spinnakeren ikke prioritert. Takket være Hans Petter Lundgård kom den med likevel. Han har vært utrolig hjelpsom med råd og dåd under forberedelsene . Det var klart at en spinnaker er kjekk å ha når vinden er svak, mente han og slik ble det. En stor takk til deg Hans Petter!

Tidligere har det ikke vært tid, eller det har vært for mye vind og sjø til å prøve dette seilet. Men i dag!!!!  Vi ser på vinden, vurderer forholdene og blir enige om å prøve. Jeg har aldri satt en spinnaker i hele mitt liv og dette seilet er digert. Når vinden tar fatt i 120 m2  duk utløses det ganske mye krefter og spesielt for to ukyndige skogsmatroser som oss. Noen ganger synes jeg det kan være vanskelig nok å holde orden på paraplyen i vindværet. Jeg merker jeg har respekt for dette seilet, men nå skal det opp!

Seilet skal stå som en ballong foran båten. For å få dette til blir det mye tau og utstyr ut over dekket. Det ene hjørnet skal  heises til mastetoppen. Nede ved dekket kontrolleres de to andre hjørnene med hjelp av en spribom og med opphal og nedhal og bras og sjøte og barberhal og blokker både hist og pist. Vi rigger alt på plass, sjekker og dobbeltsjekker og sjekker igjen. Så heises spinnakeren opp bak storseilet slik at vinden ikke skal få tak i den før den er helt oppe. Så skjer det; vinden tar tak i seilet, det fylles, blafrer litt til noen justeringer er gjort og så er underet skjedd. Hurra, vi seiler med spinnaker!

Straks opplever vi fordelen med dette seilet. Det går som på skinner og  farten øker. Nå er ikke poenget å ta seg så fort fram, men dette er gøy. Litt ubehagelig også, for med slik medvindseilas blir det helt vindstille om bord og her er det varmt. Ut på ettermiddagen stilner vinden helt, vi tar ned seilene og bevilger oss et bad. Vannet er asurblått, klart og holder 26 grader. Slå den!

Nå er det natt. Siden vi tok ned seilene i ettermiddag har vinden uteblitt.  Mr. Perkins brummer og skyver oss mot Porto Santo i jevn fart. Det er 92,4 nautiske mil igjen, natten er stille, ingen båter å se, stjernene er der, men månen har ikke kommet opp enda så det er mørkt. Slikt mørke gir ingen sikt.  Vannflaten er der, men du ser den ikke  Da er det helt greit å ha gluggevakt og skrive reisebrev.

Porto Santo, en natt på reden.
Vi har ankret opp utenfor Porto Santo by. Her lager øya en stor og åpen bukt mot syd, som beskytter for alle andre vinder. Innerst strekker sandstranden seg så langt man kan se, med den lille byen sånn omtrent mitt på. Fergen fra Madeira tømmer sine turister inn over området hver dag, men de forsvinner liksom. Det er fredelig her. Båtene i bukta duver sakte i bølgene og vi forundres stadig over det klare vannet. Vi kan se ankerkjettingen klart på 8 meters dyp. I ettermiddag gikk vi inn til byen langs stranden. Vi vasset i vannkanten, stoppet og kjente vannet strømme over føttene og på sanden som fulgte bølgene fram og tilbake. Etterpå satt vi på dekket og så lyset svinne med solen som gikk ned, og det ble mørkt. Vi merket knapt at vinden hadde dreiet på syd, men det hadde den og den økte i styrke. Etter hvert blir stemningen en annen. Uroen ved å ligge ubeskyttet kjennes, men skyves bort. Ennå er det ingen ting å bry seg om og kvelden går.

Ved sengetid er situasjonen en annen. Vinden har øket ytterligere, båten hiver seg mot bølgene og drar i ankerkjettingen. Tidligere har jeg lagt ut alt vi har av kjetting og sanden gir godt hold så jeg føler meg sikker på egen fortøyning. Lisbeth har lagt seg, men ingen av oss får ro. Jeg blir sittende oppe for å følge utviklingen. Da ser jeg en engelsk båt drive ned mot oss. Det er folk på dekk som forsøker å få opp ankeret, men de har tydelig problemer i den grove sjøen. Så ser jeg en kanadisk båt som også er i drift. Det er ikke tent lys ombord og ingen å se på dekk. En jolle henger etter båten så det er tydelig at det er folk om bord og at de sover!
 
Båten som ligger bak oss er svenske S/Y Hilda med Lasse og Lisbeth, som vi er blitt kjent med i en tidligere havn. Lasse er også våken og lyser på oss for å forsikre seg om at vi har oppfattet situasjonen. Avstanden til stranden er ikke stor, kanskje 200 meter. Situasjonen utvikler seg fort. Den kanadiske båten er allerede kommet mye nærmere stranden, det er nesten som om ankeret ligger igjen der ute og båten er i fri drift. Den engelske har delvis hold i ankeret, men kommer farlig nære oss. Nå er det mest kritisk for kanadieren som ikke har mange minuttene igjen før båten tas av brenningen. Lisbeth blåser i tåkeluren for å vekke og Lasse lyser på båten, men ingen ting skjer. Som vanlig henger jolla etter båten vår, men motoren er ikke montert. Sjøen er så grov at dersom jeg ror ned til kanadieren vil jeg ikke greie å ta meg tilbake til egen båt. Siden jeg stoler på at eget anker holder går jeg i jolla. Da roper Lasse og varsler om engelskmannen som ikke har kontroll på situasjonen. Valgets kvaler river. Treffer den engelske båten oss vil også Hilda dras med inn i kaoset. Jeg vegrer, går tilbake og ser at engelskmannen med motorkraft prøver å kjøre seg ut av faresonen. Han krysser like foran vår båt og jeg ser for meg at hans anker subber langs bunnen og hektes i vårt. Jeg har også en flottør knyttet til ankeret med et ganske grovt tau og får han dette i propellen er kaoset i gang igjen. Det går imidlertid bra.
Inne ved stranden ser det ut som kanadieren bare har noen meter igjen , men før jeg rekker tilbake i jolla ser vi at båten beveger seg. De har våknet, de har startet motoren og de kjører mot dypt vann. Situasjonen løser seg opp.

Like ved ligger det en skjermet havn. Nå hadde vi fått nok for i kveld. Vi tok opp vårt eget anker, som satt godt  og gikk inn. Klokka 0300 la vi hodet på en rolig pute.

2. oktober, Funchal på Madeira
Båten ligger for anker utenfor Funchal og jeg venter på Vegar som er hos tannlegen. Vi har tanker om å seile videre til Graciosa i morgen.

Tilbake til Porto Santo som er en liten og veldig rolig øy. Her bor det for det meste portugisere, men det er også et antall  nord europeere som har flyttet hit, gjerne i de lekreste husene. Det er en begynnende utbygging her, angivelig finansiert av midler fra EU. Nye veier og hoteller ser ut til å komme for full fart. Øya har en strandlinje på 9 km som så langt ikke er dekket med hverken mennesker eller parasoller. Virkelig deilig og ren sand og dèt flotte vannet! Ellers er øya ganske så brunsvidd, men med noen grønne lommer grunnet beplantningstiltak. Lite fiske og lite jordbruk, her satses det på turisme nå. Ved siden av den flotte stranden er øyas stolthet Columbus, som bodde på øya i noen år. Ja, vi så han faktisk selv da han ankom havna i sin båt Santa Maria sammen med sin kone og mannskap. Denne festivalen er en tradisjon som vi tilfeldigvis dumpet borti. Vi fikk også med oss en flott og gripende mandolinkonsert utenfor Columbus sitt hus.

Som på Azorene og  Madeira er det også på Porto Santo tradisjon for veggmalerier i havna. Det er slående mange fra norske båter, så enten er det at vi nordmenn har et ekstra stort markeringsbehov eller så er vi mange i antall her ute. Jeg tror helst på det siste, for vi har i hvert fall møtt overraskende mange. I denne havna traff vi tre nye norske båter i tillegg til Cara fra Kragerø som vi hadde truffet sist på Helgoland. Vi skulle reise videre den morgenen vi traff igjen Cara, som da akkurat var ankommet etter 4 døgn utpå . Et hyggelig gjensyn som førte til at vi ble en dag til - vi har jo ikke akkurat dårlig tid! Om kvelden hadde flere av oss spleiselag på stranda. Fiskene som de nyankomne hadde fått på overfarten smakte nydelig.


Madeira

Neste morgen dro vi og 8 timer senere la vi til i en ny, lekker og helt øde havn øst på Madeira. Også denne visstnok finansiert av EU. Men, før vi kom så langt hadde vi nå sett hvalblåst for første gang. Først langt unna, så nærmere og nærmere, men ikke riktig nært. Et lite stykke utenfor havna ble vi kontaktet av en kanadisk båt som seilte rett foran oss. Han lurte på om vi hadde isposer ombord fordi han ville bedøve en finger før han dro ut en fiskekrok som hadde satt seg fast. Han hadde nemlig slåss med en sprelsk hai han hadde fått på kroken. Når haien var trøtt og lå inntil skutesida skulle han løsne kroken og dermed var det gjort. Nå var både han og haien på samme krok. For en smerte det må ha vært. Det endte med at de fikk haien opp i cockpiten og kona måtte skjære av hodet før de kunne klippe kroken. Nå hang haien langs skutesiden - hodeløs, men  riktig lekker var den likevel. Dette ekteparet så ut til å være rundt 70  år. De hadde bygd båten sin selv for 30 år siden og de hadde vært på tur i flere omganger over flere år. Akkurat nå var de på vei hjem til Toronto etter 6 år ute.

I havna traff vi igjen to kjente båter. Den svenske båten Hilda hadde besøk av 4 norske venner og inviterte oss også ombord på middag. Det er stor gjestfrihet og raushet i dette langturseilermiljøet. Her fikk vi vite om øya og her fikk vi kart og bok som de igjen hadde fått av noen andre seilere. Når vi drar gir vi det videre.

Du skal være sprek for å se Madeira fra sykkel. Her er det bare bakker, de fleste er veldig bratte og går oppover. Vegar og jeg tok oss en tur og jeg fikk bevis for at kondisen ikke er på topp. Likevel, vi kom oss til et lite tettsted  hvor de hadde noe som lignet en markensdag. Masse mennesker i alle aldre, hunder, mat, musikk og boder med fjas. Trivelig stemning og artig å dumpe borti.

Madeira rundt med bil.
For å se noe måtte vi leie bil. Her er det en storslått natur. Taggete vulkanske fjell som stuper så bratt at det er imponerende at mennesker har klart å bosette seg og dyrke marken. Selv vestlendinger vi snakket med reagerte med forundring. Portugiserne er visst kjent for sin dyktighet med steinarbeid. Her som i resten av Portugal er alle fortau og plasser steinlagt med små steiner i svart eller beige, gjerne lagt i mønster. Det er helt lekkert. Det er mange og vakre steinmurer her og det er lagt stein i terrasser over hele øya for å kunne dyrke frem druer. I tillegg må de her på Madeira være eksperter på murarbeid. Så godt som alle husene her er bygget i bratte bakker. Merkelig at det ikke raser ut både hus og veier rett som det er, tenker jeg.

Her er det grønt og frodig og på de høye fjelltoppene er det ofte skyer og tåke. De fleste blomstene er visst avblomstret nå, men det er fargerike blomster langs veikanten som er like de vi har som potteplanter hjemme. Strender er det ikke her, men et uttall av spektakulære utsiktspunkter. Stupbratte fjell og klipper med hus, bananplanter og vinranker som klamrer seg fast må være det som best beskriver Madeira.

Veien blir til mens vi går…………
Planen var å ligge i Funchal i natt for så å seile videre i morgen eller kanskje se litt mer av byen og kanskje også gå en levadatur. Så fikk vi en SMS fra Lisbeth og Lasse på båten Hilda som hadde reist fra havna i dag tidlig. De hadde glemt spinnakerbommen sin på brygga, kunne vi ta den med til Graciosa? Klart det! Derfor er vi nå tilbake i havna som vi forlot tidligere i dag. Det er mørkt nå så vi blir liggende her til i morgen. Da skal vi til Funchal igjen. Vi skal i hvert fall på internettkafe og så får vi se hva vi lyster. En levadatur (langs vannrenner) føles fristende.

Copyright Lisbeth Haugan & Vegar Bjøranger - post@seilturen.no


sponser seilturen.no